FOR SNEVERT:  – Det er veldig lite rom for å være annerledes i dette landet. Fortsatt. Selv om lovverket er på plass, fomler vi på det menneskelige plan., mener Cato Zahl Pedersen.
FOR SNEVERT: – Det er veldig lite rom for å være annerledes i dette landet. Fortsatt. Selv om lovverket er på plass, fomler vi på det menneskelige plan., mener Cato Zahl Pedersen. Foto: Janne Møller-Hansen

Cato Zahl Pedersen (59): – Kropp er overvurdert

SPORT

Han har sett seg lei på alt det perfekte. Derfor går idrettslegenden Cato Zahl Pedersen (59) gjerne litt ekstra oppreist på stranden.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 14.06.18 11:24

– I dag skal kropp og utseende skal være så jævlig dominerende. Kropp er overvurdert. Sannhetstiden vi lever i på Facebook, er sårbar. Jeg mangler armer og har arr på magen, men hvem er det ubehagelig for? Så jeg går heller litt mer oppreist på stranden. Jeg vil være et forbilde. Og jeg skal søren ikke farge håret heller, sier Zahl Pedersen og drar kroken gjennom den grå manken.

– Det er veldig lite rom for å være annerledes i dette landet. Fortsatt. Selv om lovverket er på plass, fomler vi på det menneskelige plan. Det er så mange som er definert som ufør fordi de er litt annerledes. Det provoserer meg. Det er mye fremmedfrykt. Vi er så engstelige for det ukjente, og er ikke nysgjerrige nok. Jeg savner undring og forventning fra omgivelsene.

Selv lever han godt med å være annerledes.

– Det er mye energi i annerledeshet, hvis du får lov til å slippe det til. Jeg bekymrer meg ikke for bagateller. Jeg lar meg inspirere i mestringen ved å være annerledes.

– Slutt å dulle

Når han møter unger som virker nysgjerrige på ham, registrerer Cato Zahl Pedersen at foreldrene forsøker å få dem til å se på noe annet.

– Da forklarer jeg dem om ulykken og hvorfor jeg ikke har armer. Og så viser jeg frem kroken og forteller at jeg har fått den i stedet. Det aksepterer de fort. Vi må slutte å dulle med ungene hele tiden, det er kanskje bra på kort sikt, men ikke på lang sikt. Hvis ingen sparker deg bak, så blir du sittende der.

Moren hans dullet litt for mye med han etter ulykken, innser han. Hadde han fulgt oppskriften hennes, ville han muligens vært mer begrenset i dag.

– Min mor kunne tatt livet av meg med sin godhet. Jeg ble så provosert av at hun alltid var masete omsorgsfull.

Han var gjennom en sorgprosess etter sin egen ulykke, men det var ikke den samme sorgen som da han mistet moren sin.

– Jeg har sorg i meg, men er ikke preget av dem. Jeg kunne ikke deltatt i noen sorggruppe. Jeg får det ut. Jeg griner lett og ler lett. Men jeg kan ikke sitte å sture for lenge, jeg snur energien raskt.

17.000 volt gjennom kroppen

45 år har gått siden høyspentulykken i 1973 som snudde livet til Cato Zahl Pedersen på hodet. Han overlevde, om enn noe amputert. 14 år gammel måtte han amputere hele venstre og halve høyre arm.

Hva han skulle opp i høyspentmasten å gjøre, er ikke godt å si.

– Jeg husker knapt at jeg klatret. Utgangspunktet var høyden, jeg ville opp å se innover til byen. Men så ble det i stedet 17.000 volt gjennom kroppen. Det var den spenningen.

Han har fortsatt fantomsmerter, og han kan kjenne fingrene på armen han ikke har, ligge bak på ryggen og telle mot ryggtavlen.

Like fullt insisterer han på at livet uten ti fingrer ikke nødvendigvis er begrenset.

– Å mangle ti fingrer er jo ingen begrensning, selv om nettopp begrensning er de første tankers sannhet. Hvis du tror livet blir begrenset uten ti fingrer, så må du nyansere. Jeg tenker ofte de samme begrensende tankene som andre, men jeg er mer bevisst på å rive dem ned, sier han.

– Jeg ble raskt veldig lite opptatt av det forferdelige ved ulykken. Ti fingrer var ikke så viktig, jeg overlevde. Jeg har i ettertid tenkt at det var en bra timing. Jeg var en nysgjerrig gutt, og når jeg kunne klatre opp i den masten, er det ikke godt å vite hva annet jeg kunne ha gjort. Flere av vennene mine fra den gang er døde av rus.

Vekket konkurranseinstinktet

Gjennombruddet hans som idrettsmann kom i 1980, og året etter var det FNs internasjonale år for funksjonshemmede. Med ett var Cato Zahl Pedersen rikskjendis.

13 gullmedaljer i Paralympics ble det frem til Lillehammer-OL i 1994.

– Det var litt «rett tid». Jeg ble en person som ble assosiert med handikapidrett, og jeg er blitt ved den lesten.

Det var ikke sånn at han våknet på sykestuen og sa at «nå skulle han bli paralympisk mester».

– Idrett var lek for meg. Jeg drev med ski og terrengløp. Så kom ulykken, og da ble det litt «hva nå?». Jeg kjente at fysisk aktivitet ble viktig. Men det var også tilfeldig. Jeg bodde ved siden av Sunnaas sykehus og ble invitert inn for å spille bordtennis. Da ble plutselig konkurranseinstinktet mitt vekket. Jeg ble inspirert av å kjenne at trening funker, og at du blir sterkere, raskere og smartere – kanskje ...

Han prøvde seg også på svømming.

– Det var en som sa til meg at svømming kanskje ikke var min idrett, at jeg heller var bygget for friidrett og langrenn. Selv om jeg hadde anlegg for det, er det alltid lysten som har drevet meg, sier han.

– Veien for meg har i stor utstrekning vært bygd på intuisjon og det å ville noe, fordi jeg har funnet ting interessant. Jeg er ingen analytiker, men er veldig intuitiv. Og så gir jeg meg hen. Det er veldig mange veier i livet mitt som har kommet ved en tilfeldighet. Men når jeg har stått ved et veikryss, har intuisjon og vilje vært viktig for de valgene jeg har tatt.

Heller fjell enn knapper

I dag er Cato Zahl Pedersen ansvarlig for Paratoppidretten i Olympiatoppen. Han er opptatt av å fokusere på det du har, mer enn på hva du mangler. Det vil han også at andre skal klare. Negative tanker er begrensende, mens positive tanker skaper muligheter, mener han.

Denne måneden har rehabiliteringssenteret Catosenteret 20 års jubileum. Det er han stolt av. Å bidra til at også andre kan få gode opplevelser av å mestre i rehabilitering er viktig.

– Jeg er stolt av at vi fikk til et senter som ingen egentlig ville ha. Rehabilitering for meg handler om mestring. Det å mestre livet. Og det jobber vi med på Catosenteret.

Etter Paralympics på Lillehammer gikk hans egen ekspedisjon til Sydpolen, deretter fulgte noen år med toppturer på noen av verdens høyeste fjell. Slikt fikser han. Det er påkledning, skjorteknapper, sko og sokker han sliter med.

– Det må jeg ha hjelp til, enten av kona mi Märtha, naboen eller andre i nærheten.

Da han ble spurt om å være med på ekspedisjonen til Sydpolen, var hans første tanke at det ville bli langt, tungt og kaldt.

– Og hvordan jeg skulle klare å gå på do der? Men det dreier seg ikke om toalett eller ti fingrer, det handler om gode planer, sier han.

«Hvordan går du på do hjemme?», spurte en av de andre i ekspedisjonen.

Måtte snu før toppen

At han skulle bli fjellklatrer, lå kanskje ikke helt i kortene. Det var Romsdalshorn som i 2004 vekket lysten på fjell.

– Jeg så folk som rappellerte og syntes det så fascinerende ut. Jeg ble litt grepet av hvor gjennomførbart det var, bare du finner smarte grep. Så da fulgte tre-fire år med mye fjell.

I 2005 gikk ferden til topps av verdens sjette høyeste – tibetanske ChOyu, 8.201 meter over havet – og et par år senere forsøkte han seg like godt på verdens høyeste fjell.

– Det ene tok det andre. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg om Mount Everest. Jeg tålte høyde godt. Du finner teknikker og løsninger på klatringen. Min utfordring ble å være i telt uten armer. Det å våkne om natten og måtte pisse, og du må vekke noen andre. Men dette visste vi jo, og vi kunne leve med den begrensningen. Jeg baler gjerne med de greiene, sier han.

– Vi nådde ikke toppen, men snudde to hundre meter før på grunn av sikkerhet og værforhold.

Tenkte på datteren

Han er ikke redd for å dø, men utfordrer heller ikke skjebnen.

– Jeg har mest tanker om livet. Jeg vil utfordre situasjoner som tiltrekker meg. Det blir en risikovurdering. Jeg er ikke så redd for å dø, men har lyst til å leve best mulig og lengst mulig. Derfor er jeg opptatt av helse, fysisk aktivitet og av å leve sunt.

Han så datteren Erica på netthinnen da beslutningen om å snu 200 meter fra toppen av Mount Everest ble tatt.

– Jeg hadde lovet de hjemme å komme tilbake i live.

Erica er i dag 30 år. Hun var riktignok ikke helt planlagt, men kjærligheten til henne er «toppen», som han drister seg til å si. Det samme med bonusdøtrene Liv (50) og Gro (45) – og fem barnebarn.

Og så har han kona Märtha, som har stått der last og brast i alle år.

– Jeg hadde ikke noen kjæreste i hele oppveksten. Det var Märtha som dro meg inn i det med kjærlighet. Kjærlighet for meg er litt praktisk. En gang hun var på sykehuset, ga henne et sausenebb til et servise i operasjonsgave. Da var hun litt oppgitt. Men jeg husker bryllupsdagen vår, inviterer på storbyweekend – og når jeg er ute og reiser, ringer jeg når jeg er fremme.

Cato Zahl Pedersen har valgt å snu utfordringene til noe positivt. Han er ikke sikker på hva han i livet ville gjort annerledes.

– Jeg ville kanskje ikke opplevd 17000 volt … Men samtidig lengter jeg ikke etter et liv med ti fingrer. Jeg er takknemlig for de mulighetene jeg har fått. Jeg ville ikke gjort så mye annerledes. Jeg har et fantastisk liv, med en bauta i Märtha. Jeg tror ikke jeg ville følt det noe rikere med armer.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om