Idretten trenger en ny maktkamp

Hvor demokratisk er landets største folkebevegelse EGENTLIG?

Det mangler sjelden skulderklapping og store ord når ledere i norsk idrett skal beskrive fortreffeligheten i egen organisasjon.

En av grunnene til det, er hvor mange som er med i det som gjerne kalles idrettsdemokratiet.

Men hva ligger det egentlig i å være demokratisk?

Og hvor dekkende er begrepet strengt tatt for norsk idrett?

Torsdag ettermiddag og kveld markerer Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF) sitt 10-årsjubileum på Ullevaal stadion.

Dette er det koordinerende organet for et enormt spekter av grener, fordelt på 54 ulike medlemsorganisasjoner.

Hva har så hver enkelt av disse felles: Det er her aktiviteten i norsk idrett skapes hver dag.

Begynner du med fotball, casting eller basketball, blir du som medlem i en klubb/et lag også del av «særforbundslinjen» i norsk idrett.

Det er altså her massene av medlemmer i norsk idrett vil oppleve at de er nærmest tilknyttet.

Men om situasjonen settes på spissen: De som representerer de mange, er i mindretall når viktige valg skal tas i norsk idrett.

Norsk idrett er organisert slik at aktivitetsskapere i særforbundene og forvaltningsledd i idrettskretsene har lik stemmevekt på idrettstinget, som er det øverste organet.

Men på toppen av dette har styret i Norges idrettsforbund, og attpåtil ringenes herrer i IOC, en posisjon med stemmerett.

Snakker vi da om et folkestyre der makten legitimeres nedenfra?

Ettersom idrettskretsene kan sees på som NIF-styrets forlengede arm landet rundt, vil de sammen alltid kunne ha tømmene om de ønsker.

Det er ikke noe nytt at det ligger en spenning i norsk idrett akkurat her, og konfliktnivået mellom kretser og medlemsforbund har variert over tid.

Men det er interessant å lese en fersk avhandling fra Rakel Rauntun og Øystein Hagen ved universitetet Oslo Met.

Under tittelen «Hvorfor står idretten i en omdømmekrise?» problematiseres ulike faktorer.

Forfatterne kommer innom temaer som forvaltnings- og åpenhetsdebatten, havarerte OL/Paralympics-prosesser og forhold mellom topp og bredde.

Men også helt grunnleggende organisatoriske forhold er på dagsordenen.

Nettopp Rauntun, som tidligere var generalsekretær i Norges skiskytterforbund, er blant talerne på konferansen torsdag.

Hun har valgt tittelen «Norsk idretts omdømme i et fremtidsperspektiv». Det siste ordet er ekstremt interessant.

Hva slags fremtidsperspektiv ser så norsk idrett for seg?

Vil forbundene som representerer de store massene finne seg i å spille evig andrefiolin?

Et av de største problemene med å få idretten over i en moderne tidsalder, er at organiseringen gjør det så vrient å forandre noe substansielt.

Med så mange egeninteresser som råder, gjør stemmerettsregler det enkelt å blokkere endring.

Og så sent som i det pågående moderniseringsprosjektet ser vi hvor vanskelig det er å flytte et tankskip.

Det er lett å stemme for kortere tingperioder, for eksempel, men noe som kan svekke egen innflytelse?

Fysj og fysj.

Her blir idrettens demokratiske problem enda større ved at så mange reelle valg tas før man kommer til arenaene der formelle vedtak fattes.

Om det stemmes i blokk og nettverk blir utslagsgivende, er dette ekstra problematisk dersom det ikke er på medlemsforbundssiden at slikt skjer.

Da går det an å spørre hvor legitim maktbruk er sett fra et demokratisk perspektiv, om det er aldri så mye i tråd med rådende regler.

Det er hevet over tvil at mange idrettskretser gjør en strålende jobb som tilretteleggere for norsk idrett.

Men blant de relevante spørsmålene, som kanskje nevnte avhandling kan skape en debatt om, er hvorfor den nasjonale innflytelsen er så stor for regionale organer.

Vi har nylig fått en forandring der antall kretser reduseres som en følge av regionreformen.

Nå er det på tide å ta opp diskusjonen om også makten som ligger på denne fløyen av norsk idrettsbevegelse er i overkant stor.