Kulturminister Trine Skei Grande tar til orde for fritidskortet, men Berit Kjøll har i liten grad fått partiene til å diskutere idrett i valgkampen.

Kulturminister Trine Skei Grande tar til orde for fritidskortet, men Berit Kjøll har i liten grad fått partiene til å diskutere idrett i valgkampen. Foto: Ole Kristian Strøm / VG

Kommentar

Idrett i valgkampen: Tausheten er trist

NIF gjorde et hederlig forsøk under Arendalsuka, men nok en valgkamp ebber ut med påfallende taushet rundt idrett som politisk tema.

Rundt stortingsvalget for to år siden gikk Aftenposten ut med en «etterlysning» av den daværende idrettspresidenten, for manglende evne til å utfordre partiene om idrettens saker i valgkampen.

På det tidspunktet hadde idrettsbevegelsen stått til knærne i vanskelige spørsmål om innsyn og åpenhet, og misset på muligheten til å få oppmerksomhet rundt kjernesakene de brenner for.

To år senere er det indremedisinsk langt roligere for idrettsforbundet.

les også

NIF om fritidskort til barn: – 2000 kroner er ikke nok

Men nok en gang er det alt annet enn utbygging av idrettsanlegg, vedlikehold av disse, aktivitet i skolen, helseperspektiver eller momskompensasjon (utrolig viktig, men fryktelig usexy ord) som har preget ordskiftet, eller rettere sagt ordskiftene siden valget er lokalt, inn mot 9. september.

Idrett er kanskje Norges største fellesarena, men de politiske partiene er usedvanlig lite interessert i å bruke dette feltet aktivt for å nå velgere.

les også

NIF setter seg selv i klimaknipe

Noe kan skyldes at en del mål for idretten er så rundt formulert at du ikke får skillelinjer i partienes syn på saken.

Hvem er mot «idrettsglede for alle», liksom? Hvem synes det er supert med forskjeller i barns mulighet til å delta?
Svar: Ingen.

Men under overflaten ligger det åpenbart spenninger her. Du skal for eksempel ikke lenger enn til selve finansieringsmodellen idretten bygger på, før bildet er ytterst komplisert, og splittelsen er stor i regjeringspartiene.

les også

NIF beskyldes for dobbeltmoral: Settes i sjakk av superfamilien

Dette valget er imidlertid ikke et riksvalg, og da burde det være enda mer interessant hvordan idretten prioriteres, i spørsmål som ikke dreier seg om de store linjene nasjonalt.

Noe av det nærmeste vi har sett litt temperatur, er i Oslo, der den sittende idrettsbyråden har vært ganske aktiv med å fronte det hun mener er en opptrapping sammenholdt med kårene under borgerlig styre.

Det kom til syne for eksempel i et innlegg hos idrettspolitikk.no (ekstern linke) relatert til valgkampen, men det nådde aldri skikkelig ut til det brede befolkningslag.

Vi så også hvordan utspillet om fritidskort kom for noen dager siden, og det finnes sikkert lokale varianter som går under radaren her i hovedstaden.

Men i det store og det hele; rekk opp hånden den som har sett en idrettspolitisk sak virkelig sette agenda og få frem skillelinjer de siste ukene?

Det burde ha skjedd i langt større grad – for eksempel langs linjene om hvor mye innflytelse donorivrige privatpersoner bør kunne få, sett opp mot fellesskapets ansvar.

Den nyvalgte idrettspresidenten Berit Kjøll har sittet i jobben i drøyt 100 dager, og denne valgkampen kommer litt for tidlig til å si noe kvalifisert om idretten har klart å innrette påvirkningsarbeidet slik de bør overfor partiene.

Men lobbyfrekvensen under Arendalsuka, sjøsettingen av en egen idrettspodkast («Idrettspodden») og det som fremstår som en økt bevisstgjøring om den politiske rollen, ser ut til å inneholde antydninger til mer offensivitet fra NIF-ledelsen.

Men er det nok til å vekke politisk vilje til å gjøre idrett – noe som betyr så ekstremt mye for så mange – neste gang vi skal til urnene? 

Det spørs.

Kanskje man må finne på et litt morsomme ord for å få kampen for full momskompensasjon til å fenge?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder