GODE SOM GULL: Are Strandli (til h.) og Kristoffer Brun jubler for OL-bronsen rett etter konkurransen.
GODE SOM GULL: Are Strandli (til h.) og Kristoffer Brun jubler for OL-bronsen rett etter konkurransen. Foto: Bjorn S. Delebekk VG

VGs sportssjef kommenterer: Vi bør snakke om ro-heltene oftere enn hvert fjerde år

SPORT

De får minimalt med oppmerksomhet til daglig, og blir sjelden
gjenkjent på gata. Fremover fortjener Kristoffer Brun og Are Strandli mer anerkjennelse fra hele Idretts-Norge.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.08.16 17:31

Etter tredjeplasse i OL-finalen skal vi ikke snakke om gullsjansen som glapp, til det var den franske båten med Pierre Houin og Jeremie Azou som ventet for sterk. At Irland var noen centimeter foran i mål var surere, men etter en thriller av en finale var metall rundt halsen viktigere enn sølv fremfor bronse.

Medalje i sommer-OL er større enn vi ofte begriper, minnene om 26 medaljer i Sotsji-OL har dessverre den effekten, og det Strandli/Brun har vist i Brasil har vært helstøpt fra første åretak.

Bakgrunn: Jublet for OL-bronse

Det marginale norske romiljøet bør ikke være alene om å juble for medalje nummer to på like mange dager: Roleiren har levert resultatene som gjør at sommerens OL uansett ender med norske medaljer. Sannsynligvis følger håndballjentene opp, men man vet aldri - og andre medaljefavoritter finnes ikke i den norske delegasjonen.
Med et så svakt resultat som to bronsemedaljer totalt vil OL-innsatsen naturligvis evalueres og kritiseres, men den nasjonale ydmykelsen er unngått.

Les også: Et modig valg bak Norges bronse
Takket være Olaf Tufte/Kjetil Borch. Og en duo som har sittet sammen i båten helt siden 2008. Brun/Strandli har åtte år med trening nesten hver eneste dag og det uten belønning i form av store pengeinnskudd eller berømmelse. Mens norske Tippeliga-spillere er i aksjon foran et femsiffret antall tilskuere jevnlig, og flere hundretusener på TV månedlig, er de norske verdenstoppene i roing stort sett synlige for det store publikum i forbindelse med OL hvert fjerde år.
Noe sier meg at disse gutta ikke lar seg stoppe av en regnskur eller ei vond tå. Et VM-gull i 2013 har kommet godt med på veien. Men husk at matchvekten til gutta er 80 kilo, mens det ikke er lov å veie et gram mer enn 140 kilo til sammen når startskuddet går. Det krever en disiplin, treningsforståelse og evne til å hente motivasjon innenfra som mange i norsk idrett trolig kan lære av.

Les også: Dette synes bronsegutta om slankingen

OL-finalen holdt åpenbart høyt nivå, konkurransen var tøff og for dem som tror roing er en liten idrett hvor det er få store nasjoner bryr seg: Sør-Afrika og USA var i finalen sammen med fire europeiske båter. Over 70 land var representert i forrige VM.

Nå snakkes det om et fysisk krevende skifte til tungvekt dobbeltsculler inn mot Tokyo-OL om fire år. Dedikasjonen og langsiktigheten som preger Brun og Strandli gjør at ingenting er umulig. En i alle fall ikke svekket økonomisk satsing fremover bør være en selvfølge når fremtiden skal diskuteres på Olympiatoppen etter OL.

Disse gutta fortjener nemlig det beste.

Her kan du lese mer om