«GOLFIE»: Golfspillerne Phil Mickelson (t.v.) og Rick Fowler med fans under Presidents Cup i New Jersey i fjor høst.
«GOLFIE»: Golfspillerne Phil Mickelson (t.v.) og Rick Fowler med fans under Presidents Cup i New Jersey i fjor høst. Foto: Julio Cortez / TT NYHETSBYRÅN

Mediesjefene burde tatt en prat med Chris Froome eller Phil Mickelson

SPORT

Jeg husker det første året av den såkalte fotballavtalen i 2006. Året etter at Kåre Valebrokk klasket en milliard på bordet for å sikre seg rettighetene til Tippeligaen.

debatt
Publisert:

MAGNUS SVEEN, tidligere journalist i TV 2 Sporten, nå redaktør i Norsk Golf

Det var en helt avsindig sum med penger for et produkt mange mente ikke levde helt opp til prislappen.

Jeg jobbet i sporten i TV 2 og dekket fotballen fra uke til uke. «Det er ikke verdens beste liga. Men den er vår». Det var mantraet.

Stadionene var fulle av tilskuere, klubbene var fulle av profiler, og vi journalister var fulle av ideer til kule historier vi kunne fortelle om Veigar Páll Gunnarsson, Steffen Iversen, Edu, Charlie Miller og Raymond Kvisvik.

Og spillerne stilte opp. Vi trengte ikke ringe noen mediesjefer for å gjøre avtaler, vi ringte rett til spillerne selv, og det fungerte helt supert. Både for spillere, klubber og journalister. Passet det ikke, eller spilleren synes forslaget var dårlig, sa de bare nei. Hvis de ikke ville ta telefonen, lot de bare være.

Så spoler vi fremover 12 år. Pressen får ikke lov til å kontakte spillere, de får ikke snakke med dem dagen før kamp. Og kanskje ikke etter kamp heller.

Og omtrent akkurat samtidig som fotballspillere skjermes og gjemmes bort i Norge, sitter jeg på jobb i Florida og dekker en av verdens største golfturneringer. The Players Championship på TPC Sawgrass.

Phil Mickelson, en av tidenes beste golfspillere, har nettopp gjort unna tre timer lang treningsrunde i 35 stekende varmegrader. Nå skal han få seg litt mat, trene litt og hvile før han skal ut på åpningsrunden dagen etter.

Men først skriver han autografer. Absolutt alle som vil ha autografen til Lefty, får den. Han bruker én og en halv time på å gå de cirka 100 meterne fra green 18 til klubbhuset. Svetten siler, Mickelson smiler, det samme gjør store og små som får navnetrekket til superstjernen.

Når han ferdig med å skrive autografer og omsider har kommet seg inn i pressesonen, setter han av en time til intervjuer. Så drar han, sannsynligvis til treningsfeltet eller vektrommet, før han skal hjem og lade opp til turneringen der vinneren kan dra inn nesten 20 millioner kroner.

Da er det litt pussig å tenke på at Anders Pamer i BT ikke får lov til å snakke med en Brann-spiller dagen før en eliteseriekamp i fotball.

Tilbake til Florida har jeg bedt om å få et intervju med Rickie Fowler etter åpningsrunden. Verdensstjernen og golfidolet produserer en tv-serie om collegegolf der to norske spillere er med. Jeg har lyst til å spørre ham litt om det.

Fowler har nettopp unnagjort åpningsrunden av The Players Championship, og har vært ute på banen i fem timer. Det er minst like varmt som dagen før. Klokken er syv om kvelden, og Rickie skal ut og spille en ny runde sammen med Tiger Woods og Mickelson kl. halv ni morgenen etter.

Så man skulle kanskje tro at han hadde det travelt. At et intervju med en skarve norsk journalist sto ganske langt ned på listen over hva som passet best akkurat da. Men Fowler kom, en time etter at scorekortet var levert, og snakket med meg. Så snakket han med svenskene. Og så snakket han med noen amerikanere igjen. Da vi hadde fått vårt, pakket vi sakene og dro fra pressesenteret. Fowler sto fremdeles igjen og snakket med journalister.

Mens i Norge får vi ikke lov til å ringe eliteseriespillere på kveldstid lenger, fordi det er utenfor arbeidstiden.

Første gangen det slo meg at fotballspillere i Norge behandles på en helt egen måte, var da jeg dekket Tour de France for første gang. Her står vi plagsomme journalister og intervjuer rytterne på startstreken, like før de skal ut. Ofte står rytterne igjen og svarer ferdig på spørsmål etter at starten har gått. Så sykler rytterne 200 km i stekende varme, mens vi kaster oss i bilen og kjører til målbyen. Der står vi ved målstreken og venter når feltet kommer susende inn etter fem timer på sykkelen. Han som har tapt spurten med to centimeter har svette og skitt i hele ansiktet, og er helt utslitt. Han hoster litt, før han tar seg tid til å svare på spørsmål fra et hel skokk reportere. Han går ikke inn i lagbussen før alle har fått sitt.

Mens i Norge må vi ha forståelse for at spillerne i Eliteserien ikke har noe lyst til å snakke om noe litt kjipt som skjedde i kampen i kveld.

I Tour de France blir du invitert for en prat med Chris Froome på hotellet etter etappen. I Norge får du beskjed av mediesjefen til eliteseriespilleren at det passer bedre en annen dag. Kanskje.

Merkelige greier.

Her kan du lese mer om