TILLITSKRISE: Syv av ti idrettsledere som har besvart VGs undersøkelse, lar være å uttrykke tillit til Tom Tvedt som idrettspresident.
TILLITSKRISE: Syv av ti idrettsledere som har besvart VGs undersøkelse, lar være å uttrykke tillit til Tom Tvedt som idrettspresident. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Kan ikke styre uten tillit

SPORT

Ordet «tillitsvalgt» inneholder to komponenter. Begge må være på plass dersom den som sitter helt på toppen skal kunne fungere i stillingen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 13.01.18 16:34

Det er ingen tvil om at Tom Tvedt er «valgt». Det ble han på idrettstinget i 2015, og hans periode varer frem til 2019.

Slik sett er det i utgangspunktet ikke noe unaturlig i at idrettspresidenten stadig understreker akkurat dette.

Bildet blir imidlertid et helt annet dersom man også regner “tillit” som en forutsetning for legitimitet i jobben som øverste valgte leder i en frivillig organisasjon som Norges idrettsforbund.

Og her er tallene VG kunne presentere fredag, så stygge at Tom Tvedt burde ta konsekvensen og forlate sin posisjon umiddelbart.

For det er vel slik at presidenten er der for organisasjonen – og ikke omvendt?

Undersøkelsen er altså ikke tatt opp blant mannen i gaten eller som et ekstrakt fra meninger i kommentarfeltene.

Skrekktallene viser hva folk i idrettens egne rekker mener.

Her er det presidenter og styremedlemmer i særforbund, samt ledere og styremedlemmer i kretsene, som har fått komme til orde, og bildet som tegnet kunne knapt vært tydeligere:

Tilliten er ikke der.

At bare 30 prosent av dem som besvarte undersøkelsen oppgir at de har tillit til den sittende presidenten, er et nær uvirkelig lavt tall.

For det er ikke bare det at 43,3 prosent sier de IKKE har tillit til Tvedt på toppen, noe som i seg selv er oppsiktsvekkende.

Det er også et stort problem at mer enn en av fire svarer “vet ikke”, all den tid det soleklare utgangspunktet selvsagt må være at tilliten til toppledelsen er på plass.

I sum betyr altså dette at en sittende leder mangler uttrykt tillit fra syv av ti.

Legger vi til at halvparten av svarene gir ham en av de to laveste karakterene om hvordan jobben som president er utført, og bare 2,5 prosent gir ham toppscore, er situasjonen milevis unna noe som er forenlig med å kunne styre periode ut.

Nå kan selvsagt en toppleder aldri please alle, og i en organisasjon med mange kryssende interesser vil det alltid være fraksjoner med egne agendaer.

Men uten en grunnbase av tillit, blir utøvelsen av lederfunksjonen i praksis lammet. Og det er under to år siden tilliten til Tom Tvedt som president var på 75 prosent.

Siden den gang er idretten blitt presset til å åpne opp bilagene, og det som kom frem er ikke pent. Ja, mye stammer fra tiden før Tvedt satt på toppen, men han var da en del av idrettsstyret. Dessuten er noe av det som skapte mest oppsikt bruken av First House, der konsulenter fikk 2000–3000 kroner for å skrive e-poster på hans vegne. Dessuten fikk selskapet 1.5 millioner for å jobbe med rapporten som lyder Tvedts navn – det er mer enn 10.000 kroner per side!

Ironisk nok kan redningen for Tvedt bli hvordan idretten, som elsker å fremstille seg selv som så “demokratisk”, har innrettet sin egen struktur.

For parallelt med at det jobbes med et opprop for å få på plass et ekstraordinært ting, har NIF svart med å innkalle til et ”informasjonsmøte” såpass sent som 24. januar. Håper er nok at det renner så mye vann i elven at alt bare roer seg, og at de kan ta kontroll over kommunikasjonen.

Og på det NIF-kontrollerte møtet er det bare lederne som er på plass.

Dette er en gjeng som har lang tradisjon i å snakke med hverandre i andedammen, i stedet for å huske på at de er der på vegne av en gruppe de representerer.

Etter informasjonsmøtet er det derfor dessverre ikke utenkelig at denne interne gjengen lukker øynene for hva som har skjedd og velger å bare “se fremover”, i stedet for å komme til den eneste konklusjonen som yter medlemsmassen i norsk idrett respekt.

For når så få av dem som faktisk sitter i styre og stell har tillit til Tvedt, er det jo bare å tenke seg hvor ille tallene hadde vært dersom grasrota hadde blitt spurt.

Og det er faktisk grasrota som er ryggraden i norsk idrett.

Den fortjener noe bedre enn at en leder blir sittende når tilliten er blåst bort.

Her kan du lese mer om