VIL HA NY FEST: Det var enorm stemning under 1994-lekene, som da skøytekongen Johann Olav Koss vant den lengste distansen. Nå tas det initiativ til en ny OL-prosess.
VIL HA NY FEST: Det var enorm stemning under 1994-lekene, som da skøytekongen Johann Olav Koss vant den lengste distansen. Nå tas det initiativ til en ny OL-prosess. Foto: Tore Berntsen

Det usmakelige OL-maset

kommentar
Publisert: Oppdatert: 08.03.18 18:04
SPORT

Akkurat nå minner Gerhard Heiberg litt om en seksåring, som tror det blir tilgang på godteri dersom det bare mases ofte nok.

«Pappa, kan jeg få lørdagsgodt?». «Kan jeg få dessert?». «Jeg lover å bare ta to ting». «Du er veldig snill. Kan jeg få snop?». «Jeg spiste jo middagen min i går. Da kan jeg vel få litt digg?». «Hva med nå, da?».

Taktikken er velkjent for alle med barn i en viss alder, og temmelig ofte har de utspekulerte småtassene en tendens til å lykkes med utmattelsestaktikken.

De voksne orker ikke mer og gir opp, og så blir det sukker-bonanza på tirsdag, selv om det egentlig var bestemt at det ikke skulle være sånn.

Nå er det OL i Norge som kommer på banen – nok en gang.

Og for de overivrige entusiastene er det ikke bare tale om noe langt frem i tid.

«Lillehammer med venner» tenker seg lekene allerede i 2026 som et mulig alternativ, selv om de ser på 2030 som mer sannsynlig.

Dersom førstnevnte skulle være aktuelt, er det ikke lenge til det må komme et initiativ fra Norges idrettsforbund overfor IOC om at noe kan være på gang.

Det ville være både uklokt og uansvarlig om noe slikt skulle skje allerede nå.

Det er ikke lenge siden Oslo 2022-prosjektet kollapset fullstendig, etter elendige samarbeidsforhold mellom kommunen og idrettstoppene.

Før den tid var Tromsø 2018 parkert.

Det foregikk på en måte som gjør at landsdelen sitter bitter tilbake, med utstrakt misnøye over hvordan de følte seg overkjørt og utsatt for ufin maktpolitikk fra sør.

Og vi skal ikke så mange ukene tilbake i tid, før et luftslott av de helt sjeldne, tanken om OL i Telemark, ble plassert på skraphaugen.

Hvorfor i alle dager skal vi forhaste oss inn i en ny OL-debatt allerede nå, da?

Det skal understrekes at tankene om Lillehammer som sentrum, med øvelser spredd over mye av landet, nok er det nærmeste noe som en dag kan være realiserbart.

Så sant tallene som presenteres stemmer, vil det selvsagt også være lettere å selge inn et såpass edruelig økonomisk konsept.

Men den dagen det kan være aktuelt, bør ligge mye lenger frem i tid enn det dette prosjektet legger opp til.

Før et OL i Norge kan være aktuelt igjen, er det nemlig en rekke problemstillinger som må løses, og det langs to akser.

Den første aksen gjelder forhold på norsk side:

* Det må være tilstrekkelig tverrpolitisk vilje til å prioritere dette. I praksis betyr vel det at både Arbeiderpartiet og Høyre må være tilstrekkelig tent på ideen. Hvordan skal det skje?

* Idretten må klare å samle seg om en geografisk plattform, og den må være tilstrekkelig fristende til at OL-iveren vekkes hos befolkningen landet rundt. Det kan bli krevende nok i seg selv.

* Hvor mye skal til for at andre landsdeler føler seg tilstrekkelig tilgodesett, i et opplegg der øvelser som langrenn, skiskyting og alpint er konsentrert til Lillehammer?

* Hvordan skal problemet i nord løses? Å tilby Finnmark hundekjøring (om det får bli OL-gren) er neppe nok til å få aksept i de nordlige fylkene for at de skal føle eierskap til et sørlig OL-prosjekt. Og så lenge vestlendinger har egne visjoner, er de med på å flytte hovedfokuset til områder rundt Mjøsa?

* En del av et OL-prosjekt handler om investeringer i infrastruktur. I en form for felles-OL, hvilke deler av landet skal i tilfelle tilgodeses med hva?

* Norsk idrett har i dag en toppledelse som er tilnærmet usynlig i det offentlige ordskiftet, etter at idrettspresidenten har gått på det ene nederlaget etter det andre. Med alt dagens dysfunksjonelle idrettsstyre har å slite med, er en forhastet rolle som OL-fyrtårn noe Tom Tvedt & co. neppe er i stand til å håndtere på den måten som behøves.

Den andre aksen handler om hva som trengs for at det er mulig å selge inn et partnerskap med IOC overfor den norske befolkningen.

Det er stor forskjell på å delta i et OL, og å gi organisasjonen så mye innflytelse som det innebærer å inngå et arrangørsamarbeid med Thomas Bach & co.

Dette er en organisasjon med enorme utfordringer knyttet til kameraderi, en middelaldersk lederstil, manglende åpenhet og som har store troverdighetsproblemer knyttet til antidopingarbeidet.

Det snakkes pent om rimeligere leker i fremtiden, men fortsatt har konseptet OL til gode å vise at forandringene er reelle. Her trengs det bevis på endringsvilje, empiri på at IOC ikke bare tåkeprater videre i sin interne gubbeverden, før disse lekene er noe Norge bør ta på seg å arrangere. Og med Kina og Japan som kommende arrangører, er det neppe moderasjon å spore ved første korsvei.

Her kan svaret være å håpe at Stockholm ender med 2026-lekene, og at det blir et OL i en form vi kan like og leve med. På et eller annet tidspunkt er det grunn til å håpe at tiden er moden for en OL-fest i Norge igjen.

Men kakeboksen bør stå urørt på hylla i lang tid fremover, selv om idrettstopper og lokalpolitikere vil ha snop.

Inntil videre smaker nemlig ikke OL-ideen godt nok.

Her kan du lese mer om