Dronning Sonja er blant mange som har stilt som ledsagere i Ridderrennet. Nå er det truet med nedleggelse. Foto: Ness, Rune Petter

Kommentar

Nå trengs det riddere!

En ridder er per definisjon til for å redde. Det må da være noen som kan sette seg på den hvite hesten og berge et av norsk idretts aller viktigste arrangementer?

Om vi liker det eller ei, så er markedskrefter en ganske så brutal affære.

En virksomhet må simpelthen balansere bøkene. Dersom du ikke klarer å få inntektene til å gå opp med utgiftene, kommer et punkt der det ikke er grunnlag for å holde på lenger.

Det gjelder i utgangspunktet selvsagt også gode formål.

Er ikke pengene der, så er de ikke der, og det er opp til sponsorer å velge både hva de spytter inn penger i, hvor mye de går inn med eller hvor lenge de vil at et samarbeid skal vare.

Her er prinsesse Märtha i aksjon som ledsager på Beitostølen. Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Derfor er det i utgangspunktet virkelighetens harde mekanismer som nå truer eksistensen til et evenement, som ble arrangert første gang 12. april 1964 .

Det er Aftenposten som nå omtaler Ridderrenners røde tall, og faren for hvilke konsekvenser dette kan få.

Arrangøren sliter med at trofaste sponsorer ikke lenger vil inn med like mye som før, og har vanskeligheter med å finne nye velgjørere.

Er det da bare å legge ned etter årets arrangement, fordi det ikke er liv laga i fremtiden?

Eller bør det nå virkelig tas tak for å se om det finnes noen riddere der ute?

Fra et samfunnsbyggende perspektiv finner du knapt arrangementer som i større grad enn Ridderrennet og Ridderuka lever opp til mottoet om «Idrettsglede for alle».

Her får utøvere med syns- eller bevegelseshemming, eller et annet handikapp, en idrettsopplevelse for livet.

De potensielt positive ringvirkningene for livskvalitet av å oppleve fysisk mestring, uavhengig av sportslig nivå, er så store at de knapt er målbare.

Dessuten har Ridderrennet vært en viktig arena for det som er blitt våre fremste paraolympiske utøvere.

På Beitostølen fikk Birgit Skarstein sitt første med idretten etter at hun ble lam, og her har Cato Zahl Pedersen kommet først over mållinjen.

Men aller viktigst er inspirasjonen og mestringsopplevelsen for alle dem som aldri skal vinne noen medaljer, men som i mer enn et halvt århundre har fått oppleve hvor mye idrett faktisk kan ha å si, uansett hvilket funksjonsnivå du har.

Denne verdien er en av grunnene til at hele kongehuset har stilt som ledsagere på Beitostølen, der rennet og Ridderuken samler 500 funksjonshemmede årlig.

Men denne vinteren kan altså bli den siste, med mindre ropet om hjelp skulle nå velvillige ører, enten det måtte være i det private eller offentlige.

I våre dager er det mange gode formål som trenger støtte.

Det er ikke alltid så lett å prioritere, men her er vi altså i selve kjernen av norsk idretts mangfold. Og det er bare er for trist, dersom Erling Stordahls livsverk går over i historien.

Ridderrennet og Ridderuka har ikke de økonomiske verdiene som trengs for å drive videre stort lenger.

Men finnes det noen som har nettopp slikt, og som innser at her skapes det verdier i en videre betydning? Vi lever tross alt i en tid der «samfunnsansvar» ofte defineres som en sentral del av større virksomheters pr-strategi.

Kanskje vil ropet om hjelp vise seg å være forgjeves. Men det norske idrettsfellesskapet, og dermed samfunnet, blir faktisk fattigere dersom en så viktig skitradisjon går over i historien...

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder