Kommentar

VG-sportens kommentator: Ledermodellen er utdatert i idretten

Av Leif Welhaven

MÅ MODERNISERES: Idrettspresident Tom Tvedt lanserte Karen Kvalevåg som ny generalsekretær i sommer. En av hennes viktigste oppgaver er å modernisere en gammelmodig organisasjon. Foto: Terje Pedersen NTB scanpix

Trenger idrettsbevegelsen virkelig 112 presidenter og generalsekretærer?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over to år gammel

VG-KOMMENTATOR: Leif Welhaven. Foto: Frode Hansen VG

Det kommer ikke til å bli mer penger til administrasjon i Norges idrettsforbund fremover, samme hvor pent de måtte finne på å be myndighetene.

Tildelingen for 2018 inneholder 12,5 millioner mindre til administrasjon enn organisasjonen drømte om, og også fremover er det bare å ta innover seg at det må strammes inn.

I den nye tiden kan NIF velge å innta offerrollen og fremstille kulturministeren som den store, stygge spillemiddel-ulven.

Eller så kan de innse at organisasjonen, i likhet med en rekke andre, må ta skritt i egne rekker for å effektivisere driften. Heldigvis ser det ut til at den nye generalsekretæren, Karen Kvalevåg, har en helt annen innstilling enn forgjengeren til hva modernisering betyr.

LES OGSÅ: Idrettsstyret overrasket alle

VG er kjent med at sentrale krefter i idretten har innsett at arbeidet med å snu steiner for å drive mer kostnadseffektivt, er nødt til å innebære at man også ser nærmere på grunnstrukturen i idrettsmodellen.

Men det er også et faktum at Kvalevåg kommer til å møte mye omstillingsvegring i egne rekker.

Det er flere sentrale spørsmål NIF bør stille seg selv om hvordan fremtidens organisasjon bør se ut:

• Er det behov for totalt 108 presidenter og generalsekretærer på særforbundsnivå, i tillegg til kvartetten i sentralleddet? Selvsagt trenger store enheter som ski og fotball en viss størrelse i de styrende ledd, men er det for mange små, selvstendige enheter med egen administrasjon? Hva med å bli mer robuste gjennom fusjoner og dermed også oppnå stordriftsfordeler? Som, for eksempel, å slå sammen driften av roing og padling, eller andre grener med fellestrekk? Selv om det skriker mot historie og internasjonal organisering, hvorfor kan hopp og langrenn være i samme forbund, mens langrenn med gevær på ryggen er noe helt annet? Og så videre. Poenget er ikke at akkurat disse eksemplene nødvendigvis er de riktige tiltakene, men å vise langs hvilke baner det bør letes etter nytenkning.

• Hvor «demokratisk» er idrettsbevegelsen EGENTLIG? Dersom et av kriteriene for å fylle dette begrepet er at stemmer skal bli hørt; er lyttepostene til grasrota mange nok? Eller blir makten i praksis konsentrert på for få hender, slik at ledere kan sikre egen posisjon ved å holde seg inne med de «rette folkene»?

• Er grensene for kretsene optimale? Hvorfor ikke tenke større - og la en fornuftig fusjonering skape mindre administrasjon og bedre evne til å tenke helhet gjennom regioner? Her er det allerede tilpasning med endrede fylkesgrenser, men bør det heller tenkes idrettsregioner, der det kan bygges opp faglige kraftsentre?

• I hvor mange forbund trenger vi heltidsansatte presidenter? I utgangspunktet er jo dette nær sammenlignbart med et styrelederverv, mens generalsekretæren er den administrerende direktøren. Hvordan fungerer arbeidsfordelingen i dag? Er det noe å hente på klarere avtaler her?

• NIFs IT-satsing har utviklet seg til et regelrett økonomisk mareritt. Dessuten har vi ennå ikke sett slutten på problemene, da store midler som allerede er brukt, ikke er avskrevet i regnskapene ennå: Hvordan håndtere dette fremover? Fortsette med «NIF IT» i bunnen og klatte litt her og der, eller nærmest skrote fiaskoprosjektet, få på plass noe mer tidsriktig og be til høyere makter om at de finner en løsning på hvem som skal betale for fortidens dårlige valg?

Problemet med å tenke i disse baner, er at grep jo vil få konsekvenser for dagens ledere, som logisk nok gjerne har egne posisjoner lengst fremme i pannebrasken, og dermed kan bli bremseklosser for utviklingen.

Men faktum er at NIF kommer ikke unna.

Det må forandring til.

Noe av det første som må gjøres, er å slanke en utdatert ledermodell.

Stormannsgalskapen under Inge Andersen er over, og det nærmer seg tross alt 2018. Også i Sognsveien 75L.

Mer om

  1. Idrettspolitikk

Flere artikler

  1. «Hva skjer? Klar tale i NIF, jo…!»

  2. NIF om millionkutt: – Skuffende

  3. Nå vakler idrettsimperiene

  4. Kampen om skimakten: Dramaet er utenfor sporet

  5. Særforbund lønner generalsekretæren med penger øremerket barn, unge og funksjonshemmede

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder