BEST TROSS LAVBUDSJETT: Håvard Holmefjord Lorentzen er sentral i Skøyte-Norges gjenoppstandelse, selv med svært begrenset økonomi for satsingen.
BEST TROSS LAVBUDSJETT: Håvard Holmefjord Lorentzen er sentral i Skøyte-Norges gjenoppstandelse, selv med svært begrenset økonomi for satsingen. Foto: Bjørn S. Delebekk

Stjernenes slitsomme sparebluss

SPORT

Hvor mange potensielle gullvinnere går Norge glipp av fordi det er så få forunt å kunne leve økonomisk komfortabelt som toppidrettsutøver?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 04.04.18 12:15

OL i Pyeongchang er over, og veien tilbake til hverdagen går fort for landets største vinteridrettsstjerner.

Den er det verdt å dvele litt ved, for hverdagsvilkårene til menneskene bak medaljene er nesten fascinerende forskjellige.

Storebror på ski, både av typen som går bortover og nedover, har stjerner som kan sikre seg økonomisk for resten av livet på kort tid.

Men dette er faktisk unntaket som bekrefter regelen.

For den gjennomsnittlige toppidrettsutøver er tilværelsen lite glamorøs, på dagene der kameraer er slått av og ingen medaljer står på spill.

Derfor må ligge en fascinerende vilje bak at man orker å stå løpet, økt for økt, i en syklisk «trening-mat-hvile-tilværelse».

Det aller mest imponerende gullet i OL, Håvard Holmefjord Lorentzens 500 meter på skøyter, er for eksempel en effekt av en innsats nærmest mot elementene.

Skøytemiljøet i Fana har en stor del av æren for den nasjonale skøytestolthetens oppstandelse, og det har de klart på kronisk sparebluss.

Nå har et ferskt VM-gull i sprint forlenget jubelrekken, men hvor mye hjelper det på økonomien?

Sponsorene har ikke for vane å renne ned skøytenorge, og flere løpere har måttet ut med egenandeler for å få representere Norge i idretten de brenner for.

Mirakeltrener Jeremy Wotherspoon kom til landet takket være et smart spleiselag, og blir heldigvis med videre.

Men for skøyteforbundet er avstanden til langrennfolkets binge ulidelig stor.

Også andre gullvinnere, som Maren Lundby, har måttet forsake mye.

Verdens beste kvinnelige hopper har for eksempel har bodd på hybel over en garasje for å få endene til å møtes.

Nå er det lov til å håpe at gleden over gull og glitter i OL vil føre til økt interesse fra næringslivet, men dessverre er nok en slik effekt ganske kortvarig. For toppidretten er kynisk og brutal, også fra sponsorers side.

Er det da noe som kan, eller bør, gjøres for å lette livet som toppidrettsutøvere i mindre kommersielle idretter?

Dessverre er det ingen åpenbar “quick-fix”.

I flere andre land benyttes offentlig sektor til å sikre dem tryggere rammer, men den modellen fremstår ikke særlig norsk.

Olympiatoppen har et utøverstipend på 120.000 kroner å tilby de beste, og en del andre goder å by på, men det er mildt sagt begrenset hvor langt man kommer med dette.

Og Tore Øvrebø & co er igjen prisgitt hvilke budsjettmidler som stilles til rådighet.

Så inntil videre er vi der, at en rekke idrettsgrener lever i en verden der veien til suksess skjer på tross av, og ikke på grunn av, rammene utøverne tilbys.

Så kan vi bare spekulere i hvor mange talenter som ikke orker, fordi satsingen fort koster mer enn den smaker. Bokstavelig talt.

Her kan du lese mer om