NIF-TOPP: Generalsekretær i Norges idrettsforbund, Inge Andersen, var en av dem som jobbet iherdig for et OL i Oslo i 2022. Her er han i "Norway House" i Sotsji i 2014.

NIF-TOPP: Generalsekretær i Norges idrettsforbund, Inge Andersen, var en av dem som jobbet iherdig for et OL i Oslo i 2022. Her er han i "Norway House" i Sotsji i 2014. Foto:Helge Mikalsen,VG

Truls Dæhli kommenterer Oslo2022-rapporten: Bare nytt lederskap kan skape ny kultur

KOMMENTAR: Ordbruken er dempet, men innholdet skarpt kritisk. Og den mest alvorlige kritikken peker rett mot toppen i norsk idrett.

Truls Dæhli kommenterer
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

VG-KOMMENTATOR: Truls Dæhli. Foto:Frode Hansen,VG

Det var ingen grunn til å forvente slakt da idretten la fram sin interneevalueringsrapport av de ulike OL-prosessene, men du skal være usedvanlig velvillig innstilt for ikke å begripe alvoret i deler av kritikken som fremføres.

Når utvalget etterspør større aksept for motforestillinger i egen organisasjon, og særforbundenes fellesorganisasjon følger opp med å etterlyse større takhøyde, begynner vi å nærme oss noe som ligner beskrivelsen av en fryktkultur i norsk idrett.

I hvilken grad det er slik kan sikkert diskuteres, men manglende romslighet løftes fram av flere som en vesentlig forklaring til at hele OL-prosessen for Oslo2022 sporet av, og for norsk idrett er det naturligvis alvorlig.

Hvis det er slik at mange av idrettens representanter valgte å si ja til Oslo2022 «for å slippe være i mot», som det påpekes fra et særforbund i rapporten, er det ganske opplagt at klimaet for en fri og åpen ordveksling ikke er til stede i den kulturen som råder nå. Og det må idretten gjøre noe med om egne verdier betyr noe.

For mangelen på faktisk forankring i egen organisasjon og medlemsmasse ble tydeligere og tydeligere etter hvert som OL-prosessen skred fram.

Rent formelt var den 90 prosent på plass, men i dag er det god grunn til å spørre seg om denne prosenten ble pisket fram i et klima der det ble stadig mer ubehagelig å være i mot. OL-saken skapte jo aldri noen bred nasjonal begeistring, heller ikke i egen organisasjon, og slik fikk ledernes gjentatte frase om «hele idretten i ryggen» en hulere og hulere klang. Alle undersøkelser fortalte noe annet.

Med litt andre ord kunne derfor rapporten ha konkludert med at løpet mot Oslo2022 var en toppstyrt prosess i et tilkneppet debattklima uten motforestillinger, og det er ingen god attest for idrettens lederskap.

Ansvaret for kulturen som råder ligger der, og derfor blir det interessant å se hvordan ledelsen i NIF reagerer på rapporten. Det er nettopp evnen til å møte kritikk som etterlyses, og slik representerer utvalgets konklusjoner ganske åpenbart en utfordring.

Det er lenge siden jeg etterlyste ny ledelse og ny kurs for norsk idrett, og det er fristende å lese deler av rapporten som et uttrykk for det samme. Et lederskap som kritiseres for å representere en kultur som mangler takhøyde er ingen god ledelse for landets største frivillige organisasjon, og på tinget i juni får idretten muligheten til å gjøre noe med det.

For det handler om å skape en ny kultur.

Og det trengs nye og tydelige ledere for å klare det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder