DUELL: Sven Mollekleiv til høyre utfordrer Tom Tvedt til venstre om å bli idrettspresident.
DUELL: Sven Mollekleiv til høyre utfordrer Tom Tvedt til venstre om å bli idrettspresident. Foto: VG/NTB Scanpix

Maktkampen kan bli formidabel

SPORT

Sven Mollekleivs inntog som presidentkandidat er en svært krevende utfordring for Tom Tvedt. I beste fall får vi nå en hard og fair fight om makten i Norges idrettsforbund.

kommentar
Publisert:

Uansett hvem man måtte ønske seg på toppen av landets største folkebevegelse, er det ubetinget gode nyheter å få flere kandidater å velge mellom.

BAKGRUNN: Mollekleiv vil bli idrettspresident

Enda bedre blir dersom vi kan flytte ordskiftet ut av stengte korridorer og ut i det offentlige rom. Da kan representanter for en bevegelse som er så felles som denne er, ta et opplyst valg på kommende idrettsting, basert på tydelig kjennskap til hvem kandidatene er og hva de vil med norsk idrett fremover.

Skulle dette lykkes, vil åpenheten i idrettsledelsen ha beveget seg milevis i riktig retning på få år.

Da vil oppgjøret med en inngrodd gubbekultur, der makten er samlet på få hender og beslutninger de facto tas bak lukkede dører, ha ført hele norsk idrett i en sunnere retning.

Nå er det slett ikke sikkert at endringen blir så reell som det er lov til å håpe, for det tar tid å forandre en kultur.

Konfliktskyheten og ønsket om en klam konsensus når det skal tas formelle valg, står fortsatt høyt i kurs i flere miljøer.

Men nå foreligger det en spennende utfordring av tankesettet.

Sven Mollekleiv er en mann med et imponerende cv, både fra Norges Røde Kors, Veritas og i diverse roller innen idrettens sfære.

Han har en svært troverdig fremtoning i debatter, og kom nylig godt ut av diskusjonen som oppsto etter at NIF valgte å legge ned sitt etiske råd.

Nå er Mollekleiv inne på noe helt sentralt i intervjuet han ga da kandidaturet ble offentliggjort: «Om vi skaper en åpen kultur der folk tør diskutere utfordringer og dilemmaer, og der man lærer av feilene man gjør, så tror jeg vi kan oppnå mer».

En gentleman som Mollekleiv er alltid høflig i språkdrakten, men i disse linjene ligger det jo i virkeligheten en tydelig kritikk av det som har vært et problem over tid: Mangel på motstemmer, debatter som ikke tas, kritiske spørsmål som ikke stilles.

Noe av det skyldes, som både sykkel- og skitinget har vært grelle eksempler på, en misforstått oppfatning av uttalt uenighet som noe farlig.

Sannheten er jo stikk motsatt.

Det er ikke noe positivt for en organisasjon at alle valg søkes å være så enstemmige som mulig, under dekke av at «her står vi sammen».

Er det for eksempel åpenbart gjort en serie store feil på en presidents vakt, og mange i organisasjonen egentlig ikke synes at det er greit, er det en svakhet at alle velger å klappe vedkommende inn videre, uten en ordentlig oppvask om hva som har skjedd.

Det er jo mye bedre å bryte meninger friskt, for det er da utvikling skapes, og så får man tåle at flertallet til slutt har det siste ordet i et demokrati.

Nå vet vi ikke sikkert om Tom Tvedt vil si til valgkomiteen at han vil ha fire nye år, men svært mye peker i retning av at rogalendingen ønsker seg det.

Som sittende president har han den store fordelen det er å ha organisasjonen til sin disposisjon i månedene frem til tinget, og han har muligheter og møteplasser utfordrere ikke har.

Samtidig er det ingen tvil om at omdømmet hans er skadet etter åpenhetsdebatten, og i Mollekleiv møter han en motstander med en langt bedre «track record» foran en mikrofon, også når spørsmålene er kritiske.

Får vi nå en skikkelig duell, kan de neste månedene bli interessante. Det beste hadde vært om vi kunne fått en frisk valgkamp helt åpent, og ikke kun i sonderingssamtaler med valgkomiteen.

Og er vi riktig så heldige kommer det også flere kandidater enn Mollekleiv og Tvedt, og da svært gjerne en kvinne, med i racet om å lede idretten i perioden 2019–2023.

Litt av poenget med et demokrati er å tydeliggjøre alternativer, meisle ut ulike retninger og så ha en transparent og ryddig prosess.

Når det da til slutt står igjen en vinner, kan vi endelig snakke om et skikkelig idrettsdemokrati.

Det fortjener denne fantastiske folkebevegelsen.

Her kan du lese mer om