Professor Jorunn Sundgot-Borgen er bekymret over slankepress i toppidrett. Foto: Frode Hansen

Kommentar

Er toppidrett sunt?

Det er vanvittig vanskelig å snakke om problemstillingen «toppidrett og vekt». Nettopp derfor er det ekstra viktig at vi gjør det.

Hele konseptet «idrett» befinner seg i en gigantisk spagat.

Det blir også synlig når sunnhetsaspekter problematiseres.

Å fremme folkehelse er blant de viktigste premissene for hva denne fysiske fostringen er ment å handle om.

Får vi flest mulig ut i aktivitet, uansett hvilket sportslig nivå hver enkelt befinner seg på, er de samfunnsmessige gevinstene udiskutabelt store.

les også

Slår alarm om spiseforstyrrelser i langrenn

Det er hovedgrunnen til at politikerne sprøyter så mye penger inn i idretten hvert år, primært kanalisert gjennom spillemidler, men også ved anleggsutbygging.

Men hva med dem som holder på med idrett for å bli best mulig?

Utøverne som opplever at hver millimeter eller hver hundredel teller, og der små forandringer kan gi resultatmessig uttelling?

Hvor sunt er det denne gruppen holder på med?

Hvor viktig eller relevant er helsemessige problemstillinger i medaljebusinessen?

les også

Kojonkoski varsler ny kamp mot vektpining i hopp

Hvor mye skal man tenke «hensikten helliger middelet», ikke minst om det innebærer å ta grep som enten er i gråsonen, eller i noen tilfeller går over streken, for hva som er godt for utøverens helse?

Her er det mange vanskelige problemstillinger, og ikke så lett å sette en absolutt grense.

Å gå i kjelleren når kroppen egentlig ikke vil mer, er sikkert ikke sunt per definisjon, men det er den egenskapen som skiller enerne fra dem som aldri helt når opp.

Slik vil det alltid være.

Men ett særskilt tema er spesielt sensitivt for både utøvere og ledere, og det dukker opp med jevne mellomrom. Stikkord: Vekt.

slår professor Jorunn Sundgot-Borgen alarm om en bekymring over omfanget av slankepress. Hun er opptatt av at dette forekommer i generelt, men trekker spesielt frem forholdene i langrenn, melder NRK.

Når dette temaet dukker opp igjen, er det ingen grunn for miljøet til å gå i forsvar. Professoren understreker tydelig at en rekke utøvere har gener som gjør dem naturlig slanke.

Problemer kan imidlertid oppstå for dem som ikke er skapt for å komme seg opp de aller tyngste bakkene, noe som kan være enklere for de lettere løperne.

Her har Sundgot-Borgen så mye faglig å fare med, og så mange kontaktpunkter, at det vil være uklokt å ikke lytte til det hun har å komme med.

Overordnet er det et interessant spørsmål hvor grensen går for hvilke holdninger som utbasuneres fra lederhold.

I hvilken grad bør – eller bør ikke – det å gå ned i vekt være definert som et parameter på suksess?

Én ting er det som gjelder dem som allerede er skikkelig gode, men hva med dem som drømmer om å slå gjennom? Hvor fort gjort er det å bikke over kanten, dersom en ung utøver merker at hun eller han kniper sekunder eller meter om vekten går ned?

Her er knivseggen en usedvanlig vrien øvelse.

Gjennom årene har vi både hørt historier om enkeltutøvere som har ramlet ned på feil side, og vi har sett tallmateriale av det mindre oppbyggelige slaget.

Når ledere konfronteres med tematikken, dukker gjerne referansen til «Sunn idrett» opp.

Arbeidet der er vel og bra, og prosjektet som er nedsatt for å forebygge spiseforstyrrelser har en viktig opplysningsfunksjon.

Samtidig er forskning og ekspertise på området utenfor dette også av uvurderlig verdi, og her er Sundgot-Borgen en viktig stemme.

Gjøres det så nok fra lederhold for å forebygge – eller for å ta affære når noe går galt?

Landslagslegen refererer overfor NRK til helseattesten, et åpenbart viktig virkemiddel.

Samtidig er det et relevant spørsmål, som det er vanskelig å besvare kategorisk, hvor bevisst det viktige holdningsarbeidet er i det daglige.

Her er lederansvaret selvsagt ekstremt viktig, og ofte vil det være vrient å vite sikkert hvor tyningsgrensen skal gå, og når man bikker over i et usunt vekt- og slankefokus.

Selv om dette ikke er løst over natten, er Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga inne på det sentrale i et intervju med Nettavisen. Konklusjonen er en gjenganger: Åpenhet er den eneste veien for å komme videre.

Vi kan ikke ha det slik at utøvere fyller lommene med stein for å skjule at de har gått ned i vekt. Når det nå – igjen – slås alarm om at faren for å utvikle spiseforstyrrelser er et problem, trenger norsk idrett en ny verdibasert diskusjon.

Om hva som er greit i medaljejaktens tegn – og ikke minst om hva vi skal gjøre for å hindre at utøvere ikke evner å finne den rette balansen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder