SKUFFELSE: Idrettspresident Tom Tvedt (t.v.), Kronprins Håkon (nr. 2 f.v.), generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund (nr. 1 fra høyre rad 2) og toppidrettsjef Tore Øvrebø (nederst til høyre)  på tribunen under Norges semifinaletap mot Russland i håndball.
SKUFFELSE: Idrettspresident Tom Tvedt (t.v.), Kronprins Håkon (nr. 2 f.v.), generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund (nr. 1 fra høyre rad 2) og toppidrettsjef Tore Øvrebø (nederst til høyre) på tribunen under Norges semifinaletap mot Russland i håndball. Foto: Erik Johansen NTB scanpix

VG-sportens kommentator: Typisk norsk å være middelmådig?

SPORT

RIO DE JANEIRO (VG) Første steg mot rehabilitering er gjerne å erkjenne hvor syk man er. Derfor bør oppvasken etter Rio-OL starte med at alle bortforklaringer legges i skuffen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.08.16 20:08

For fire år siden ble det slått alarm etter London-OLs to gullmedaljer, én sølv- og én bronsemedalje.

I en 136 sider lang rapport om norsk toppidrett, ble det blant annet poengtert at de sportslige målene har vært for utydelige, og at ledelsen i Olympiatoppen kan fremstå som defensiv.

Det er betimelige påpekninger, og det er også mye annet klokt i analysen fra utvalget dagens president Tom Tvedt ledet.

Lest? Toppidrettsjefen beklager OL-skuffelsen

Men dessverre har ettertiden vist at intensjoner og handlekraft er to forskjellige størrelser.

For hva har egentlig arbeidet ført til så langt, bortsett fra noen organisatoriske endringer det så langt er vanskelig å merke effekten av?

Rekk opp hånden den som opplever at Olympiatoppen i dag gir inntrykk av å være langt fremme i skoene.

Nå er lekene i Rio over, med de svakeste sommerresultatene siden 1964 da Norge ikke tok en eneste medalje. Tvedt-utvalget erkjente at resultatene i London var dårlige, men ikke ville bruke ordet krise i rapporten.

Et OL blottet for gull og sølv rundt norske idrettshalser, gjør at ingen andre begreper er dekkende for hva som skjedde her i Brasil.

Og da kommer vi ikke utenom den store oppvasken.

Som innebærer å snakke om hvem som bør lede gjenreisningen, og hva som må gjøres med at Norge, som før også har klart seg godt om sommeren i kamp mot våre naboland, nå ikke er i nærheten av det svenskene og danskene presterer i plussgrader.

Tore Øvrebø erstattet Jarle Aambø som toppidrettssjef etter London-lekene. Muligens er han sterk innad i idrettens irrganger, men utad fremstår han ikke som den nådeløse ledestjernen som trengs for å optimalisere spissingen av Norges ypperste utøvere.

Og tallene 0-0-4 er så oppsiktsvekkende svake at det seriøst må vurderes om han er rett mann for fremtiden.

Men denne gangen bør ikke lederdiskusjonen stoppe der. Det må også handle om den administrative toppledelsen i Norges Idrettsforbund.

Les også: Thorkildsen langer ut mot Olympiatoppen

Inge Andersen har fått til mye som generalsekretær, men 12 år er lenge i en slik post.

Han har i praksis stor innflytelse på valget av hvem som skal være olympiatopp-leder, og er dermed også medansvarlig når vedkommende feiler. Og det kunne vært valgt noen som tilførte langt friskere impulser da Aambø måtte gå, enn det som følger av et internt opprykk.

Legger man til at Andersen hadde en nøkkelrolle i den mislykkede og dårlig internforankrede OL-prosessen, og den skremmende mangelen på lederegenskaper han viste i åpenhetsdebatten, tilsier dette i sum at et mulig skifte av generalsekretær bør opp til debatt.

Norge kan aldri bli flest, men historien viser at vi faktisk kan bli best på det man velger å satse på.

Og da er sammensetning av lederteam, med komplementære egenskaper, et nøkkelord.

Olympiatoppen har definitivt rekruttert mange, men har de rekruttert riktig?

Det finnes neppe noen quick fix på hva som må gjøres, men her er i alle fall noen temaer å snakke om denne høsten:

• KULTUREN. Tom Tvedt bør kanskje tenke mindre på rollen sin som en gjeterhund-funksjon, og mer på å være en som baner vei for tøffe tak internt. VG vet at ledere kvier seg for å si hva de mener, dersom de må stå for det offentlig. «De ni eldre herrer», som langt på vei forutså hva som kunne skje her i Brasil, har stilt spørsmålet om det foreligger en fryktkultur. Uansett om det er dekning for dette eller ei, bør det dyrkes frem en organisasjon som tør å krangle mer. For fremgang skapes ikke gjennom kos, klapp og konsensus.

• ANSVARSFORDELINGEN. Forholdet mellom Olympiatoppen og særforbundene er et evig spenningsfelt. Hvem bør ha ansvaret for hva, for at utfallet skal bli flest mulig medaljer? Funker samarbeidet godt nok i dag?

• UTØVER-RAMMENE. Ofte er Norges OL-sjanser om sommeren størst i idretter som ikke lever i rampelyset til daglig. Men er norsk idrett flinke nok til å tilrettelegge for de beste utøvernes hverdag, slik at de kan bli best mulig? Er det en idé å bruke mer direkte på dem som skal prestere noe fysisk, ikke minst i idretter med sterkt OL-potensial og svakt sponsortekke, og mindre på administrasjon?

Bakgrunn: Slik gjorde Norge det i OL

• ÅRSTIDENE. Norske herlige vinterresultater er selvsagt verdt å dyrke. Men hva er den mest fornuftige ressursfordelingen mellom sommer- og vintersatsing? Her har Tvedt-utvalget tenkt nøye på organiseringen, men hvordan finne den beste balansen fremover?

• ÅPENHETEN. Første skritt i den omfattende renovasjonen av toppidrettssatsingen som må til, bør være å få på plass reell transparens om prioriteringer som er tatt, slik at man kan lære av dem, og ta bedre valg for fremtiden.

• POLITIKKEN. Selv om mye handler om at idretten må ta gode valg under de forutsetningene som er, har det selvsagt relevans å se på hva det offentlige bidrar med, og hvordan, opp mot hva som måtte behøves til blant annet anleggsbygging.

For etter å ha blitt sendt brutalt tilbake til bronsealderen, står norsk idrettsledelse ved et lite veiskille:

Skal de fokusere på hvor mye vanskeligere alt er blitt fordi de store landene er så proffe, hvor nær håndballjentene var, og de gledesstundene norsk idrett tross alt opplevde i Brasil? For så å prate om prosesser, og håpe at alt blir så mye bedre i Tokyo om fire år?

Eller er det klokere å snakke «enkel norsk», og begynne med være ærlige om hva vi opplevde i Rio: Beviset på at norsk sommeridrett ikke henger med. Og at analyser av hva som gikk galt må medføre de praktiske konsekvensene som kreves for å snu skuta.

Det siste bør være det åpenbare svaret.

For middelmådighet kler norsk idrett dårlig.

Også når det er varmt i været.

Her kan du lese mer om