Andy Murray er trolig inne i sitt siste år som tennisspiller. Foto: Lucy Nicholson / X90050

Kommentar

Tennis-feministen setter avtrykk: Vondt og vakkert!

Det er både noe vondt og noe godt over det som kan bli en seks måneder lang «avskjedsturné» for tennisens mannlige feminist.

Scenene som utspant seg i Australia, etter at Roberto Bautista Agut ble for sterk for Andy Murray etter fem sett, var av det ekstremt emosjonelle slaget.

Murray fikk hilsener på storskjermen fra sine fremste kolleger, og publikum i Melbourne benyttet anledningen til å takke tennisstjernen for alt.

Lite tyder nemlig på at 31-åringen, som har hatt store skadeproblemer over tid, kommer til å spille denne turneringen igjen.

les også

Andy Murray får psykologhjelp: – Jeg trenger tid

Faktisk er det tenkelig at Murray har spilt sin siste kamp som profesjonell.

Snart skal han bestemme seg for om den problematiske hoften skal opereres eller ei, og utfallet av et eventuelt inngrep kan bli avgjørende.

Et annet scenario er at han spiller frem til sommeren, og så setter karrierepunktum på hjemmebane i Wimbledon.

I tilfelle er det bare å finne frem de hvite lommetørkene, og stålsette seg for et følelsesladd punktum.

Om så skjer, vil det være en fascinerende idrettsreise som avsluttes, for denne folkekjærheten vi nå ser hos Murray, har ikke alltid vært så tydelig til stede.

les også

Ruud gikk på sjokktap – ute av kvalifiseringen til Australian Open

Skotten har tidvis hatt et rykte på seg for å være smågretten og grinete, og uten den karismaen som preger rivaler som Roger Federer og Rafael Nadal. Men på tampen av det som ser ut til å bli en ufrivillig kort karriere, får mannen som lenge hadde et rykte på seg som introvert og småfurten, med seg akkurat den posisjonen og hyllesten han fortjener.

Andy Murray er nemlig en utøver som setter spor etter seg på flere plan enn det rent sportslige.

Men om vi tar det som har skjedd på banen først, da, så har det ikke vært så lett å tilhøre samme æra som nettopp Federer, Nadal og Novak Djokovic. Lenge levde han med det såkalte “Fred Perry”-spøkelset, altså presset på å bli første mannlige brite til å vinne Wimbledon siden 1936. Forløsningen kom i 2013, og summa summarum utgjør tre Grand Slam-titler og to OL-gull toppen av premieskapet.

Vel så viktig som det utmerkede returspillet, er hvordan Andy Murray er blitt en stadig tydelige frontfigur i kampen for likestilling i idretten. Murray har tatt tydelig til orde for lik betaling uavhengig av kjønn.

Han valgte seg Amélie Mauresmo som trener i 2014, og ville ikke ha noe av kjønnsmessige slengbemerkninger rundt dette. Han har dessuten argumentert for en jevnere kjønnsfordeling av kamper på Centre Court i Wimbledon.

Og listen stopper ikke der: Han var kjapt ute med å korrigere en reporter som hevdet at Sam Querrey var den første amerikanske spilleren til å nå en Grand Slam-finale siden 2009 (Serena Williams har jo for eksempel ikke akkurat vært beskjeden i pokalplukkingen), og skotten tente på alle plugger da Ada Hegerberg ble bedt om å twerke etter å ha vunnet Gullballen.

«Jeg har vært involvert i sport hele livet, og graden av sexisme er uvirkelig», uttalte Murray den gangen.

Det er dessverre en skremmende treffende smash fra Andy Murray. Eller Sir Andrew Barron Murray OBE, om du vil.

Det blir leit for tennisen den dagen Federer og Nadal gir seg. Men det blir jaggu meg et tomrom etter skotten også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder