BRYTNINGSTID: Norsk idrett står overfor store utfordringer i moderniseringen den må gjennom.
BRYTNINGSTID: Norsk idrett står overfor store utfordringer i moderniseringen den må gjennom. Foto: Tore Kristiansen

Forandre? Eller bli forandret?

SPORT

Brettmiljøet er et gledelig innslag i en tid der norske idrettsledere må bestemme seg for om de skal ta grep for rask modernisering, eller seigpines til nødvendig forandring.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 24.01.18 09:54

I en organisasjon med et akutt behov for å ta steget over i en ny tid, er det positivt å se hva en av ferskingene i klassen bringer til torgs.

Snowboard står på mange måter i en spagat, og er tett beslektet med surfing og skateboard.

De har ikke bare det felles at aktiviteten skjer på brett, dog med ulikt underlag.

De deler også å favne alt fra toppidrettsutøvere til tenåringer som blåser i medaljer, og synes lykken er å filme videoer av kule triks, og så publisere det på internett.

Den posisjonen er på mange måter krevende.

Snowboardforbundet ble etablert for 30 år siden, og organiserer kun en lav andel av dem som driver med denne aktiviteten.

 Det betyr ikke at forbundet er irrelevant, og det er interessant å se hvor uvant lite sementert ledelsen fremstår i tankesettet.

Fra brettland kommer konkrete tanker om forandring og forbedring.

Det har vi sett gjennom samarbeidet med Norsk Organisasjon for Rullebrett (NORB), og vi ser det i visjonene i å få surfing inn under samme paraply, med et brettforbund som utfall.

Tankene blir aktualisert av brettsport snart er OL-gren uansett hvilket element det er i kontakt med.

Planen funker ikke hos den gjennomsnittlige utøver/entusiast hvis poenget er å tvinge alle fritenkere inn i en trakt, og bli en ny mastodont med gamle styringsprinsipper.

 Men det virker slett ikke som det er det Ola Keul & co har tenkt.

Her er suksessformelen en form som respekterer særegenhet og brettkultur, og samtidig kan være driftsmessig effektiv.

Og det er grunn til å applaudere å ville være en best mulig organisator der organiseringsviljen er vekslende, og å søke samarbeid med det kommende ressurssenteret for uorganiserte, uten å undergrave sistnevntes autonomi.

Slik sett er dette et godt eksempel på vilje til å tenke nytt.

Spørsmålet fremover er hvor stor forandringsviljen er i andre deler av idrettsorganisasjonen.

Hvor mye reelt rom får generalsekretær Karen Kvalevåg i jobben med å få gjennom helt nødvendige endringer?

Hvor mye vil hun bli motarbeidet av den nettverksbaserte, forandringsresistente kompiskulturen i veggene?

En indikator på endringsviljen vil vi få i forbindelse med onsdagens såkalte informasjonsmøte, der NIF-toppene har innkalt sine egne i kjølvannet av de graverende forholdene som er avdekket etter innsynsrundene i NIF-regnskapene.

Da blir spørsmålet ganske grunnleggende:
Ser krets- og særforbundsledere behovet for en ny giv i den øverste valgte ledelsen?

Innses behovet for fortgang i moderniseringen, og å sende et klart signal om at tabbekvoten er overskredet?

Eller vil oppropet om ekstraordinært ting strande, mens alle blir enige om å se fremover med Tom Tvedt som kaptein, selv om det er vanskelig å spotte moderniseringsvisjoner og evne til å håndtere vanskelige saker fra den kanten?

Ser vi på erfaringene fra ski og sykkel, senest fra forrige helgs ekstraordinære sykkelting, er det vel lite som tyder på at ansvar skal få konsekvenser denne gangen heller.

Det er det i tilfelle norsk idrett selv som taper på.

 NIF står ved et veiskille, der snowboard er det godt eksempel på en gren som har skjønt tegningen.

Hva med resten?

Hva velger man når følgende spørsmål settes på spissen:
Forandre – eller bli forandret?

Tiden vil vise.

Her kan du lese mer om