UTFORDRES: Nordmenns spillvaner er i endring, samtidig som politikerne vil beholde enerettsmodellen.
UTFORDRES: Nordmenns spillvaner er i endring, samtidig som politikerne vil beholde enerettsmodellen. Foto: Helge Mikalsen VG

VG-sportens kommentator: Kampen om spillpengene: Lykke på lånt tid

SPORT

Luften siver sakte ut av monopolbassenget idrettsbevegelsen elsker å plaske i. På et eller annet punkt nytter det ikke lenger å ty til lappesaker.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.06.17 13:34

Gleden var stor i norsk idrett da den blå-blå regjeringen bestemte seg for å beholde enerettsmodellen. Og det med god grunn.

For dette er en ordning som passer landets største frivillige organisasjon aldeles ypperlig.

En av grunnene til det, er tryggheten og forutsigbarheten som har fulgt av spillemidlenes sentrale posisjon for finansieringen.

Bakgrunn: Tallene som gir Norsk Tipping grunn til bekymring

Det ville fremstått langt skumlere dersom idretten bare hadde vært en vanlig budsjettpost, med den konkurransen med andre prisverdige formål som det ville medført.

I tillegg handler det om verdier.

Selv om spillavhengighet ikke er et fremmedord i Norsk Tippings sfære heller, er det en helt annen ansvarlighet over dagens regulerte spillpolitikk, enn det ville vært dersom de lisenshungrige utenlandske selskapene hadde fått slippe til.

Prinsipielt sett er det derfor både viktig og riktig å ikke ønske denne industrien velkommen til bords. Men her blir denne saken så innmari vanskelig.

For bettingselskapene spiser med begge hender allerede.

Uansett hvor mye politikere og idrettstopper vil holde dem ute.

Du kan ikke stenge internett, markedsføringsforbudet omgås, betalingsstoppen har ikke fungert, det finnes alltid en John Arne Riise til å være frontfigur– og det er mulig å utkonkurrere det statseide selskapet både i spillbredde og i ren oddssetting.

LES OGSÅ: Dette tjener kjendisene på bettingreklamene

Legger man til at kjernekunden hos Norsk Tipping nok har en viss korrelasjon med aldersgruppen som foretrekker papiraviser, begynner det å haste med å meisle ut en plan B.

Men hvor lenge kan systemet holde stand?

Hva gjør vi om fem år?

Om ti?

Vedtaket om å beholde monopolet kan skape en viss ro en stund, men kan fryktelig fort bli en sovepute dersom man ikke evner å ha to tanker i hodet samtidig.

Derfor må arbeidet med å planlegge for fremtiden fortsette for fullt, og det vil på et eller annet tidspunkt være nødvendig å skaffe brorparten av idrettspengene på annet vis enn i dag.

LES OGSÅ: Sier nei til bettingindustrien

Mange mener at kampen for å holde spillselskapene ute til slutt blir så håpløs at en lisens vil tvinge seg frem, og bransjens argument er at det er bedre for Norge å få bidrag gjennom skattlegging, enn at det uansett spilles hos dem, men uten at de bidrar til felleskassen.

Skulle det ende der en dag, og la oss håpe det ikke skjer, må lisensvilkårene bli nær sagt så strenge det lar seg gjøre.

Og da er det kanskje tross alt bedre å legge idrettspengene inn i statsbudsjettet, selv om heller ikke det er noe ønskescenario for idretten.

I en strøm av usikkerhet, er det bare én ting som er sikkert.

Dagens ordning kan ikke overleve på sikt, selv om politikere og frivillige organisasjoner forsøker å være enige og tro til monopolet faller.

Her kan du lese mer om