DET NORSKE HUS: Her åpnes Norway House i Sotsji i 2014, som var et spleiselag mellom Norges idrettsforbund og Oslo kommune. IOC-medlem Gerhard Heiberg i forgrunnen.
DET NORSKE HUS: Her åpnes Norway House i Sotsji i 2014, som var et spleiselag mellom Norges idrettsforbund og Oslo kommune. IOC-medlem Gerhard Heiberg i forgrunnen. Foto: Terje Bendiksby NTB scanpix

Pampepartyets ettersmak

SPORT

En mann som tidligere har stått midt i en OL-korrupsjonsskandale fikk betalt på Michelin-restaurantnivå for serveringen i Norway House. Hva skjedde med dømmekraften til norske ledere?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 24.05.16 10:06

Les VGs avsløring her: Tallene NIF ikke vil vise deg

Regningen for pr-prosjektet i Sotsji, som VG i dag kan avsløre i detalj, er av den spreke sorten.

Her har idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen signert en avtale med Jet Set Sports, med et kostnadsnivå det er grunn til å reise en offentlig debatt rundt.

Hør bare her:

Over 2500 kroner i cateringkostnader per gjest per dag – totalt 2,6 millioner kroner til mat og drikke. Administrasjonsgebyr til Jet Set på 900.000, et konsulenthonorar på 300.000, honorar til en prosjektleder og dennes assistent på over 800.000 kroner. En halv million til kjøkkenutstyr og tilrettelegging for bespisning. For å nevne noe av hva dokumentene viser.

Utad skulle OL i Oslo skulle være det nøkterne alternativet, en sunn måte å drive lekene på. Idrettsglede og fellesskap skulle være viktigere enn å bygge opp under pampevelde og pompøsitet.

Nå ville et eventuelt norsk OL blitt mye mindre prangende enn i Kina eller Russland, men tallene fra prosjektet som skulle selge inn ideen om Oslo 2022 til IOC, vitner ikke akkurat om en moderat økonomisk linje.

LES OGSÅ: Krangler om Norway House-tall

Tallene VG nå kan avsløre, er detaljer NIF har forsøkt å vokte som en statshemmelighet, i stedet for å være reelt åpne om pengebruken.

Prosjektet Norway House gikk ut på – for å sitere IOC-medlem Gerhard Heiberg – å «bespise, bedrikke og belære IOC-topper om OL-ideen».

Og nå som vi kjenner det detaljerte innholdet, kan det endelig reises en debatt om faktiske forhold, på et helt annet nivå enn det som følger av de generelle sekkepostene idrettsledere stadig forsøker å fremstille som åpenhet.

Selvsagt koster det penger å forsøke å skaffe seg OL – og det er ikke nødvendigvis sløsing å ha en arena der man samler relevante interessenter for å formidle et budskap som skal selges inn.

Og vi snakker ikke om brune konvolutter med dollarsedler, som andre nasjoner har måttet svare for.

Likevel går det et eller annet sted en grense for hva som er forenlig med verdiene i den norske folkesjelen – og som lederne i landets største folkebevegelse bør ha som rettesnor.

Den grensen bør gå betydelig før pengebruken VG nå har dokumentasjon på.

Også hva gjelder selve valget av forretningspartner, er det grunn til å undres over viktige veivalg.

Er Sead Dizdarevic virkelig en mann norsk idrett bør ha tette bånd til?

To rapporter Oslo kommune fikk utarbeidet om Jet Set Sports, viser at det ikke er noe juridisk hinder fra å samarbeide med ham.

Men er det klokt å knytte merkenavnet sitt opp til ham?

Svaret burde vært opplagt.

I en amerikansk rettssal fortalte han om hvordan han betalte store summer under bordet i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Salt Lake City. Innrømmelsen kom i bytte mot ikke å bli strafferettslig forfulgt.

Det er uomstridt at Jet Set-eieren siden har tjent seg søkkrik på store idrettsmesterskap. Mye av forretningsmodellen går ut på å forhandle seg frem til eksklusive billettrettigheter, som legges inn i pakkeløsninger, der den store profitten virker å komme ved å skru hotellprisene til himmels. Det har nordmenn som gjerne vil til Rio de Janeiro i sommer fått føle på lommeboken.

Men idrettsforbundet fortsetter gladelig å samarbeide med den omstridte forretningsmannen.

LES OGSÅ: Olaf Tufte reagerer på OL-priser

Steg for steg er idrettsforbundets kostnader fra Sotsji nå blitt kjent – til tross for vrangviljen mot åpenhet på Ullevaal.

Men selv om vi nå endelig vet hva Inge Andersen & co. forsøkte å holde skjult om det norske huset, og kjenner til at det skal ha gått med nær 600.000 kroner til en tolk, en vert og en minibuss med sjåfør i OL-perioden, er betydelige deler av pengebruken under lekene fortsatt vernet av et krampaktig hemmelighetskremmeri. Og det er uholdbart.

For ettersmaken etter Sotsji-festlighetene forsvinner ikke før alt er på bordet.

Her kan du lese mer om