OMSTRIDT: Den tidligere dopingtatte kappgjengeren Erik Tysse skal gå 20 kilometer i Rio de Janeiro fredag. Her fra pressemøtet i forkant. Selv satser han på en plassering blant de 12 beste. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Kommentar

VG-sportens kommentator: Kunne vi ha hyllet dopingdømte Erik Tysse?

62 norske utøvere fikk OL-billett. 61 ville vært
garantert folkeheltstatus ved sportslig suksess i Brasil.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KOMMENTATOR: Leif Welhaven Foto: VG

Følgende hypotetiske scenario er særdeles lite sannsynlig, men likevel interessant å reflektere over rent prinsipielt:

«Erik Tysse (35) treffer med dagsformen som aldri før, vrikker seg gjennom Rio de Janeiros gater i voldsom fart - og sikrer Norge et sensasjonelt OL-gull i kappgang».

LES OGSÅ: - Straffes fortsatt

Hva hadde skjedd om noe sånt hadde inntruffet på fredagens 20 kilometer?

Her er noen tenkelige utfall:

¤¤ VILL JUBEL: Skåling i tv-sofaene i de tusen hjem, avisene rydder forsidene og NRKs distriktskontor rapporterer minutt for minutt fra samfunnshuset på Os, mens Tom Tvedt finner frem gladgliset og takker for strålende olympisk innsats.

¤¤ FULL FORAKT: Folket snur seg bort i fordømmelse, ettersom kappgjengeren testet positivt på bloddoping-preparatet CERA i 2010, og ble utestengt i to år. Dopingtatt er dopingtatt – selv om straffen er sonet - og Norge burde aldri ha sendt ham til Rio-OL i det hele tatt.

¤¤ EN HALVHJERTET HYBRID: Tysse mottar den formelle rosen som følger av prestasjonen, men opplever samtidig at hyllesten ikke akkurat fremstår som overveldende.

Emosjonelt er det midterste alternativet umiddelbart forlokkende. For leger tid egentlig sår når idrettens helligste mantra blir forrådt?

Erik Tysse har kjørt saken sin helt til idrettens voldgiftsrett (CAS), og tapt. Selv om han og støttespillerne hardnakket hevder at han er uskyldig, må man inntil annet eventuelt blir bevist, legge til grunn at han er felt for fusk.

Og hvordan kan Norge sende en tidligere dopingdømt til Rio, som endatil er tatt ut på skjønn, i en tid der kampen mot juksemakerne står helt sentralt?

Tar man på seg de helrasjonelle brillene, er derimot bildet noe mer komplekst:

Rent logisk følger det av å anerkjenne autoriteten til CAS i Tysse-saken, som brukes som argument for at faktum er opp- og avgjort, at man også bør akseptere premissene rettsinstansen bygger arbeidet sitt på.

Voldgiftsretten har sagt tydelig nei til dobbeltstraff: Når en dopingutestengelse er over, skal også sanksjonene være det.

Prinsippet er på linje med det som gjelder i alminnelig strafferett i en rettsstat. Og skal det være slik at domfelte skal ha rett til en ny start når man har gjort opp for seg – bortsett fra idrettsutøvere?

Fremover vil en del slike situasjoner unngås ved at utestengelsestiden er økt. Samtidig har voldgiftsretten holdt på prinsippet om at sonet er sonet, selv om det stadig settes under press, senest av IOC.

Rent juridisk er altså vurderingen av at Erik Tysse skal anses som «nullstilt», i tråd med gjeldende rettspraksis.

LES OGSÅ: Har røvere - mangler politi

Men saken blir selvsagt enda mer betent av det internasjonale bildet, hvor avveiningen av individets rettigheter opp mot kollektivets behov for opprensking, så til de grader er satt på spissen.

Selv om musikaliteten i Tysse-uttaket er verdt å diskutere, er det grunn til å minne om de åpenbare forskjellene på systemjukset i Russland og et norsk ja eller nei til at kappgjengeren får avslutte karrieren i Rio:

Den russiske saken dreier seg om en gjennomsyret, statsstøttet dopingkultur. Bedraget er så graverende at IOC burde våget å kaste stormakten rett ut av OL, selv om det kunne medført et juridisk etterspill, med potensielt tapte saker mot enkeltutøvere.

Og selv om russerne har gjort noen innsmigrende forsøk på å fremstå som nyfrelste antidopingforkjempere, er forskjellen på liv og lære så godt dokumentert at troverdigheten til løftene er mildt sagt begrenset.

Den norske saken inneholder flere forhold som burde vært langt bedre lederhåndtert, som en bredere behandling før OL-billetten eventuelt skulle blitt innvilget.

Det kan hevdes at de 12 sekundene han manglet på det særnorske kravet kunne vært grunn til å holde ham hjemme, selv om det igjen hadde utløst en diskusjon om dobbeltstraff, all den tid andre endte med grønt lys under sammenlignbare prestasjonsforutsetninger.

¤ Skulle Norge bare sett bort fra prinsippene som idrettens voldgiftsrett, som vi ellers respekterer som idrettens øverste tvisteløser, har valgt å legge til grunn?

¤ Eller er det mer formålstjenlig å følge dagens regler, og samtidig jobbe for å få forandret dem, slik at det en dag blir slutt på leker med en lang rekke tidligere dømte på startstreken?

Det siste er uansett en avgjørende kamp.

Idretten trenger at straffenivået blir skjerpet ytterligere, og her er det grunn til å vente at norske idrettsledere går i bresjen.

Men med dagens regler - hvilket av de tre alternativene bør en Tysse-triumf utløse? Den vurderingen er ikke enkel, men:

Hodet lander på nummer tre, hjertet havner i midten. Og vill jubel går bare ikke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder