I SORG: Vibeke Skofteruds mor, Kristin Westbye, sammen med sønnen Tormod (bak) og barnebarnet Moa.
I SORG: Vibeke Skofteruds mor, Kristin Westbye, sammen med sønnen Tormod (bak) og barnebarnet Moa. Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix

Familien Skofterud om livet etter Vibeke: - Det er fortsatt vanskelig å forstå det

SPORT

BEITOSTØLEN (VG) Kristin Westbye hadde nettopp satt seg i bilen. Telefonen ringer. I den andre enden sier datterens kjæreste Marit Stenshorne at Vibeke (38) er død.

Publisert:

Da ble det bunnløst. Ikke bare sorgen, men livet.

– Du forstår det ikke. Det er ikke mulig å ta det inn over seg. Det er fortsatt vanskelig å forstå det, sier mamma Kristin.

Hun er på Beitostølen sammen med sønnen Tormod (41) og barnebarnet Moa Lintho Skofterud (14). I helgen skal de se skirenn.

Vibeke ble verdensmester og olympisk mester på stafett. Hun tok en historisk seier i Vasaloppet.

– Det var bunnløst med en gang. Men noen ganger har jeg tenkt at dette må jeg klare, dette må jeg gjøre, da blir Vibeke stolt. For Vibeke sin skyld så skal jeg klare ting. Man tenker mye rart, sier Kristin til VG.

– Jeg gikk ned i knestående

Det var sommer. En av Norges aller beste. Vibeke elsket sol og sommer. Hun var på ferie sammen med kjæresten ved Arendal.

Søndag 29. juli ringer telefonen til Kristin.

– Moa og jeg satt i bilen. Hun skulle på ferie til onkel og jeg skulle på hytta. Jeg hadde akkurat skrudd om bilnøkkelen. Da fikk jeg en telefon. Det var Marit. Det får ikke blitt noe mer brutalt, sier Kristin.

Hun kunne ikke tro det. Hun ringte Vibeke.

– Da sto tiden stille. Da er det helt bunnløst. Det er brutalt. Du føler deg helt alene i hele verden. Det var bare Moa og meg i hele verden. Jeg prøvde å ringe Tormod. Jeg fikk ikke svar. Jeg prøvde å ringe pappa (til Vibeke). Jeg fikk ikke svar noe sted. Da er du alene i verden, forteller mamma Kristin.

Tormod er tre år eldre enn Vibeke. De var nære. Han skulle ut på sykkeltur den solfylte, bekmørke dagen i juli.

– Jeg var ute og klargjorde sykkelen. Telefonen lå til lading. Jeg hadde litt god tid, så jeg vasket, fikset og ordnet litt. Da jeg kom inn så jeg at det var veldig mange ubesvarte anrop fra mamma, pappa og Marit. Marit var øverst, så jeg ringte henne først. Da fikk jeg den brutale beskjeden, sier Tormod og fortsetter:

– Da gikk jeg ned i knestående og sto der bare og gapet. Jeg trodde og håpet at man kunne skru tiden tilbake, men det viser seg at det går ikke.

Trygt med mange folk i begravelsen

Vibeke, som elsket vann, fart og spenning, hadde kjørt på en holme med vannscooteren.

Mange i Norge ble berørt av det tragiske dødsfallet. Det ble veldig tydelig at Vibeke betød mye for mange. Hun var veldig åpen på at livet kom med mot- og medgang.

Begravelsen ble sendt direkte på TV. Det kom så mange til Eidsberg kirke at flere måtte sitte ute.

Hun ble 38 år.

Kulturfolk, artister, politikere, sambygdinger fra Slitu og selvfølgelig mange fra idretts-norge deltok i begravelsen. Marit Bjørgen, Kristin Størmer Steira, Therese Johaug og Ingvild Flugstad Østberg var med og bar henne til graven.

De tok et sterkt farvel med lagvenninnen:

Familien er stolt over at Vibeke rørte så mange med sin åpenhet.

– Jeg følte det trygt at så mange mennesker var i begravelsen og viste en siste hilsen. Men man så ikke alle de menneskene. Det er umulig å forklare, sier mamma Kristin.

Gi en klem

Tormod husker ikke at han holdt en liten tale i begravelsen.

– I begravelsen, før og etter har jeg vært prisgitt gode venner, familien og gode kolleger. Man må ha støtte for å klare hverdagen. Så det er godt å ha familie og en god venn eller tre som stiller opp. Man trenger noen å prate med, sier Tormod og legger til:

– Jeg har vært blant dem som før syns det var vanskelig å ta kontakt med noen som har mistet noen. Men jeg kommer aldri mer til å kvie meg for å gi en klem. For det betyr så mye.

Mamma er enig.

– Klemmen er bedre enn ord. Virkelig. En god klem føltes trygt. Det holdt meg oppe.

Se mamma Kristins siste hilsen:

Vibeke var glad i fart og spenning. Hun likte action. Ingen tok salto på langrennsski som henne. Men storebror tenkte aldri at han trengte å passe på henne. Vibeke klarte å ta vare på seg selv. Så han kom aldri med noen advarsler og ba henne roe ned.

– Jeg sa kanskje kjør forsiktig når hun skulle kjøre bil, sånn som alle gjør, sier Tormod.

Bjørgen inn i minnefondet

Etter begravelsen har Tormod jobbet med minnefondet etter søsteren. Han er styreleder. Mandag skal de ha sitt første møte.

Marit Bjørgen og Carsten Skjelbreid er blant dem som har takket ja til å sitte i styret.

Det står rundt en halv million på fondet. Lørdag deles den første gaven fra minnefondet ut. Ridderrennet skal få 25.000 kroner.

Daglig leder i Ridderrennet Anne-Kristin Wadahl forteller at de skal bruke pengene i Vibekes ånd.

– Vi er utrolig ydmyke, og ser på det som en stor ære å få den første gaven fra Vibekes minnefond. Hun var raus samtidig som hun viste sårbarhet. Det betyr mye at de anerkjenner et arrangement som Ridderrennet, som er for mennesker med en funksjonsnedsettelse og respekterer idrettsglede og samhold som Vibeke gjorde. Vi ønsker å være mulighetenes arena. Vibeke hadde som person et smittsomt og lysende vesen som inspirerte andre, nor Ridderrennet også gjør for våre deltakere, sier Wadahl til VG.

Storbror Tormod syns det er en givende jobb.

– Vi håper det kan bidra til å jobbe for de tingene Vibeke sto for. Støtte opp om folk som gjør noe bra. Folk kan søke og vi kan velge, sier Tormod.

Det var naturlig å få med Bjørgen på laget.

– Hun var en god venninne og de støttet hverandre i mange år. Vi spurte skiforbundet om de ville ha med en representant, og da var det veldig naturlig at det ble Marit Bjørgen, og det er vi veldig glade for, sier styreleder Skofterud.

Gruer seg litt til jul

Familien ser fremover. De gruer seg litt til julen. De vet ikke hvordan det blir. Det de vet er at det ikke blir noen rævkrok mellom Tormod og Vibeke. Og Vibeke skal ikke kaste i seg riskrem hun egentlig ikke liker så godt, fordi konkurranseinstinktet alltid har ført henne på jakt etter mandelen.

- Når man føler det er bunnløst da er det bunnløst, og der har jeg vært. Det må man tillate seg. Det er lov. Men man kommer opp igjen. Om det er aldri så galt, så vil man reise seg, sier Tormod.

Han tror julen en dag kommer til å bli fin igjen.

– Det var noen ganger i året vi visste vi så hverandre, julen var en av dem. Det blir nok vondt. Men det vil bli en tid hvor man kan få mange gode minner. For det er bare gode minner med jula. Vi må ta vare på dem.

Vi sitter på et møterom på et hotell på Beitostølen. Mamma Kristin er her for 18. gang. Moa for 13. gang. De er en veldig sammensveiset gjeng. De snakker rolig. Svarer på alle spørsmål. Noen få ganger er det litt vanskelig å finne ordene.

Tantebarnet Moa skyter inn:

– Man må tenke på det bra, og ikke det dårlige. Man må tenke på det man har gjort, så må det være bra nok. Man må ikke tenke på alt man ikke fikk gjort, men det man fikk gjort, sier 14-åringen.

Viktig å ha kontakt med kjæresten

Familien har god kontakt med kjæresten Marit. Moa setter også stor pris på det. De bor i Østfold. De liker å besøke gården i Hokksund hvor Vibeke flyttet inn.

– Noen ganger når jeg skal til Marit, så tenker jeg at tante er der, sier Moa.

– Kontakten med Marit i etterkant har vært viktig. Det har vært godt, sier Kristin.

Mamma Kristin har fått mange brev. Det setter hun stor pris på. Flere av langrennsdamene har tatt kontakt.

Vibeke la opp som langrennsløper for tre år siden.

Under OL i Pyeongchang var hun TV-ekspert. En jobb hun fikk veldig mange gode tilbakemeldinger på.

Se Skofterud som engasjert ekspert fra OL her:

– Hun koste seg. Det hørte man jo. Du så det på henne. Da var jeg stolt. Og jeg er ikke redd for å si det, sier mamma Kristin.

De gleder seg alle til å komme ut på ski til vinteren. Storbror har hatt mange turer med lillesøsteren.

– Det er godt å gå på ski. Det kommer jeg fortsatt til å sette pris på, sier Tormod.

– Jeg gleder meg til å gå på ski. Da kommer jeg til å tenke på Vibeke. Eller jeg tenker på henne hele tiden. Men skyt frem hofta. Jeg syns jeg hører henne, sier Kristin og smiler.

Eventyret stoppet halvveis

Livet med Vibeke beskriver de med energi. Livet etter Vibeke blir tomt.

Hennes siste hvilested har fått gravstein. Tormod hadde ideen.

– Søskenbarnet vårt holdt en minnetale og avsluttet med; så levde hun lykkelig alle sine dager. Da falt det på plass, sier Tormod og fortsetter:

– På gravsteinen står det; så levde hun lykkelig alle sine dager. Så er det formet som en bok som er slått opp på midten. Vi tenkte det var som et eventyr, men så ble det stoppet midt i.

Her kan du lese mer om