INGEN FOLKEFEST: Det er mange tomme seter på flere arenaer. Slik så tribunen på alpint-anlegget ut kort tid før utforrennet, der Aksel Lund Svindal vant et historisk gull.
INGEN FOLKEFEST: Det er mange tomme seter på flere arenaer. Slik så tribunen på alpint-anlegget ut kort tid før utforrennet, der Aksel Lund Svindal vant et historisk gull. Foto: Delebekk, Bjørn S.

OL-rammene er stusslige

kommentar
Publisert: Oppdatert: 16.02.18 21:54
SPORT

PYEONGCHANG (VG) I stedet for å stusse over at vestlige demokratier nøler med å ville arrangere olympiske leker, burde spørsmålet være hvorfor skepsisen er blitt så stor.

Sportslig sett er lekene i Pyeongchang i ferd med å bli en pangsuksess.

Med tre gull på samme dag, signert Aksel Lund Svindal, Ragnhild Haga og Johannes Thingnes Bø, på toppen av fangsten vi hadde, er nasjonen i gryende OL-rus.

Derfor skal ingen bli overrasket over om det snart vekkes til live igjen en ny debatt om OL i Norge, selv om alle tilsynelatende er enige om at det er prematurt etter Oslo-kollapsen.

Trolig vil diskusjonen få vann på mølla av at atmosfæren rundt arrangementet i Sør-Korea dessverre ikke står i stil til det som blir levert.

Nå må det understrekes umiddelbart at denne observasjonen gjelder det vi nordmenn har aller nærmest, og det er jo ikke rart så at publikum fra vertslandet heller oppsøker arenaer med grener uten koblinger til Morgedal.

Men for skinasjonen er det litt trist å se et glissent Alpensia-anlegg da langrennssprinten fant sted.

De få av oss som var på plass, fikk se svenske Stina Nilsson cruise inn til OL-gull, før den klyvende raketten Johannes Høsflot Klæbo ga oss et minne for livet, i løyper som normalt er del av en golfbane.

Dagen før var det pinlig tomt da Maren Lundby vant gull.

Selv den noe bredere idretten skiskyting sliter på enkelte øvelser med å fylle et beskjedent tribuneanlegg med folk. Kollenstemningen er milevis unna.

Også i alpinanlegget var skremmende mange blå seter som er synlige da Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud herjet i utfor, og sistnevnte fulgte opp med bronse i super-G.

Legger man til antallet vindmøller som er plassert i dette området, noe som neppe er tilfeldig, er det på tide å være smertefullt ærlig: OL-rammene er stusslige.

Selvsagt er det sunt at lekene spres utover verden, og at publikums kjerneinteresseområde følgelig vil variere.

Men nå er vi der at tre OL på rad er lagt til Asia, mens en rekke aktuelle vestlige byer har vendt tommelen ned til en mulig søknad.

I tillegg er Russland og Qatar vertskap for de kommende fotball-VM.

Er det et problem?

Kulturminister Trine Skei Grande har tatt til orde for å få flere store idrettsarrangementer til land med regimer nærmere norske verdier.

Den forsiktige uttalelsen er det mulig å tolke som en aldri så liten norsk OL-flørt, noe Gerhard Heiberg selvsagt allerede har gjort.

Nå er det fullt mulig å problematisere uttalelsen om ikke-demokratiers søkerdominans, noe faktisk.no har gjort.

Men temaet er like fullt relevant om vi holder oss til kulturell avstand som tema, for eksempel hva gjelder Sør-Korea og Japan.

Og det er naturligvis ikke noe problem i seg selv at OL finner sted her, men for totalens del er mangelen på europeisk vinterinteresse et økende problem for IOC.

Det kan de langt på vei skylde seg selv for.

Det er nemlig fåfengt å ta diskusjonen om vestlige lands arrangør-iver, uten å samtidig problematisere hvorfor den ene byen etter den andre har sagt nei.

Det handler ikke bare om penger eller prioriteringer av andre forhold enn idrettslek, men om utakten mellom verdisyn og styringsklubben som eier disse lekene.

IOC er i gang med et stort program kalt Agenda 2020, som skal gjøre det enklere å ta på seg vertsansvaret, men de sliter foreløpig veldig med å kommunisere utad hvor moderniserte de skal bli.

Det er også all grunn til å tro at Thomas Bach og co. må betale en pris, i form av fortsatt svakt omdømme, for utydelig de fortsatt fremstår utad, når sakene blir krevende.

Problemene finnes på flere plan:

  • IOCs behandling av Russlands systematiske dopingprogram har etterlatt et inntrykk av en ledelse som tenker mer på politikk enn premisser, og der «OAR»-løsningen er et ullent kompromiss.
  • Kameraderiet, rolleblandingene, de lukkede beslutningssprossene og alle «bukken og havresekken-problemstillingene» er fortsatt noe som følger med i pakken dersom man vil bli OL-partner med IOC, selv om noen ting er på bedringens vei.
  • Det internasjonale antidoping-systemet er i en dyp krise, og det er veldig lite overraskende dersom Wada-visepresident Linda Hofstad Hellelands berettigede krav om en full ekstern gjennomgang, vil bli møtt med trenering, motarbeidelse og handlingslammelse i uskjønn forening.

Da er spørsmålet hvordan skal man kunne selge inn til en befolkning, i land som Norge. Østerrike, Tyskland eller andre mulige kandidater, at det er en god idé å bli bedre kjent med dem som mener at internasjonal idrett skal styres på denne måten? Nå kan det være at svenskene blir 2026-arrangør, men det endrer ikke på de dypere strukturelle problemene.

Medisinen er at det må dokumenteres reell endring, ikke enda flere tåketaler, mens kjernen i et ugreit styresett fortsetter som før. Og da er vi mange år frem før OL i Norge kan bli et tema, gitt hvilke leker som kommer fremover.

For idrettens del hadde det vært veldig gøy med en folkefest à la det vi så på Lillehammer i 1994 igjen, en eller annen gang.

Men det er veldig mye som må på plass, der mastodonten må beveges i moderniserende retning, før det kan bli et spiselig alternativ å nærme seg ringenes herrer igjen.

Inntil videre får IOC prise seg lykkelige over at de finner noen som i det hele tatt er villige til å påta seg dette loddet. Og da får vi med rødt pass kanskje belage oss på å reise langt i fremtiden også.

OL trenger Europa. Men trenger Europa OL?

Her kan du lese mer om