På tampen av året er Ole Gunnar Solskjær det heteste norske idrettsnavnet – fra managerstolen på Old Trafford. Foto: Jon Super / TT NYHETSBYRÅN

Kommentar

Et ellevilt idrettsår!

Idrettsåret 2018 vil bli husket for utallige jubelbrus, men også for vemodet som fulgte med at tre av tidenes største norske utøvere valgte å legge opp.

Det er årstiden for mimring, oppsummering og ettertanke.

Skal man se tilbake hva de siste 12 månedene har gitt en ekstremt idrettsinteressert befolkning, er det en svært rikholdig meny å ta av.

En komponent handler om savn.

Det kommer alltid nye navn når det oppstår et tomrom, men enkelte sko er likevel lettere å fylle enn andre.

Og det er unektelig noe spesielt når de virkelige gigantene sier stopp i samme år.

Marit Bjørgen ga seg så til de grader på toppen, da hun avsluttet en uvirkelig karriere med å bli tidenes mestvinnende vinterolympier, etter oppvisningen på tremila i Pyeongchang. Det øyeblikket blir ikke glemt med det første.

På vårparten valgte også nummer to på medalje-adelskalenderen i vinter-OL, Ole Einar Bjørndalen, å offentliggjøre at den tilsynelatende evigvarende karrieren var over.

Da Petter Northug tidligere i vinter ga opp forsøket på å få kroppen i gang igjen, ble det klart at 2018 virkelig ble året for å takke av noen av de fremste idrettsheltene i nyere tid.

Men heldigvis har vi så mange aktive, i så mange grener, som skal fortsette å skape de magiske øyeblikkene fremover.

Her er det bare å ta av seg hatten for både den ene og den andre:

OL i Pyeongchang ble en gigantisk norsk opptur, der Håvard Holmefjord Lorentzens gull på 500 meter skøyter står igjen som det aller største enkeltgullet, i skarp konkurranse med Aksel Lund Svindals utfortriumf, mens Johannes Høsflot Klæbo er stjernen i langrennssirkuset.

Ingen nevnt, ingen glemt blant resten av OL-heltene – og dem var det mange av!

Ellers har 2018 vært preget av suksess på mange fronter:

Etter 12 remiser på rappen, leverte Magnus Carlsen suverent da det gjaldt som mest, i omspillet mot Fabiano Caruana i sjakk-VM. Det er stort, og det samme kan sies om hvordan han sikret seg tittelen i lynsjakk helt på tampen om året.

Det er også all grunn til å slå på superlativ-trommen om Ada Hegerberg – som stakk av med tidenes første Ballon d’Or for kvinner – beviset på at hun er kåret til verdens beste.

Samtidig har landslaget hun takket nei til, i 2018 klart å kvalifisere seg for neste års VM i Frankrike, mens LSK kvinner har slått fra seg i Europa.

På håndballbanen ble ikke landslagenes mesterskap det vi håpet på, men Sander Sagosen er kåret til verdens beste herrespiller og Elverum er eksperter på å lage drama.

På ski er Therese Johaug tilbake med et brak etter dopingutestengelsen, og mange unner Sjur Røthe den kodeknekkingen han endelig lykkes med.

Henrik Christiansen, Cecilia Brækhus, Viktor Hovland og Mats Zuccarello bidrar alle til bredden av grener norske utøvere hevder seg i.

Men det var en mindreårig som skapte den aller fremste “klype seg i armen”-følelsen som følge av en norsk idrettshendelse i 2018. 17 år gammel vant Jakob Ingebrigtsen både 1500 meter og 5000 i EM, sistnevnte foran storebror Henrik. Nå har ekstremfamilien fra Sandnes intet mindre enn tre europamestere.

Karsten Warholms EM-gull skal selvsagt også nevnes, i det som er tiltagende interessante tider for norsk friidrett.

Legger vi til at Nations League-konseptet har fungert over all forventning, og at Norge er i klar bedring under Lars Lagerbäcks ledelse, er hovedinntrykket av 2018 riktig så sportslig hyggelig, selv om Rosenborgs prestasjoner i Europa League viser at det er langt igjen før norsk klubbfotball er der vi skulle ønske at den var.

På tampen av året er det en 45 år gammel mann som setter prikken over i-en for det ville norske idrettsåret. Hvem hadde trodd for et år siden at Ole Gunnar Solskjær kunne feire nyttår som manager i Manchester United?
Det er kraftig kost å fordøye for ethvert idrettshjerte.

Også på organisasjonssiden har det skjedd spennende ting det siste året,

I Norges Idrettsforbund har generalsekretær Karen Kvalevåg begynt å feste grep, og hun er kommet i gang med et høyt tiltrengt moderniseringsprosjekt, som ikke minst inneholder forenkling og digitalisering.

Fortsatt er det mye å hente på debattkultur og ledelse i deler av idretts-norge, der NTNU-rapporten om sykkel-VM er årets dokumentasjon på hvor galt det kan gå når inkompetansen får råde.

Men det er bedring på flere fronter, der kommunikasjonsarbeidet i Norges Fotballforbund for eksempel viser at det er mulig å forandre og forbedre.

De neste månedene vise hvordan kretser og særforbund vil forholde seg til de ulike alternativene.

Helt på toppen kjemper seks personer om å bli valgt til idrettspresident for den neste fireårsperioden, og flere av kandidatene fremstår svært interessante. Dette veivalget blir usedvanlig viktig for idrettens standing fremover.

Det er mye å se frem til neste år også, både på og utenfor banen.

Men nå er det tid for å takke for reisen i 2018.

Den har vært uhyre interessant.

Godt nytt år!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder