VG-KOMMENTATOR: Leif Welhaven.
VG-KOMMENTATOR: Leif Welhaven. Foto: Frode Hansen

Hvorfor får vi aldri en fight?

SPORT

Når så du sist en skikkelig duell om et lederverv i norsk idrett?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 01.06.18 20:50

Hele idrettens grunnidé handler om en rettferdig konkurranse. Aktører, som alle ønsker å vinne, kjemper mot hverandre på banen eller i sporet, og til slutt er det noen som lykkes og andre som feiler.

I en ideell verden hadde det vært slik også blant dem som styrer idretten. Da kunne de ulike demokratiske organene blitt forelagt ulike kandidater å velge mellom. Disse hadde lagt frem sin sak og agenda med åpne kort, før det ble stemt over hvilken kandidat som hadde størst oppslutning.

Men sånn er det dessverre ikke i denne organisasjonen, der de store ordene om hvor demokratisk den er, i bare beskjeden grad samsvarer med virkeligheten.

For hva vil det egentlig si å være demokratisk?

Hvor mye reell makt kan konsentreres på få hender før vi snakker om et skinndemokrati?


Hvor lett kan det være for en leder konsolidere egen posisjon, ved å holde seg inne med et tilstrekkelig antall representanter fra kretsene?

Hva med lyttepostene ut mot grasrota?

Denne helgen er det skiting i Stavanger, og det kommer etter all sannsynlighet til å ende med at Erik Røste høflig klappes inn til en ny periode på toppen.

Det skyldes ikke at det er stormende jubel over jobben han har gjort rundt omkring i Ski-Norge.

Men de som mener at altfor mye har gått galt på hans vakt, og den misnøyen finnes i flere grener, har ikke klart å stable en utfordrer på beina. Og som så ofte i idrettsbevegelsen, er viljen til å utfordre dem som sitter i posisjon ofte begrenset, med mindre man er helt sikker på vinne.

Dermed får vi ikke den skjerpende effekten av kniving og konkurranse som burde vært på plass, med det utfallet at veien til å bli gjenvalgt er kortere enn den burde ha vært.

Det er jo strengt tatt litt rart at det ikke er mer debatt om hvorvidt det er riktig å gjenvelge skipresidenten.

Han har hatt hovedansvaret for et system som har opplevd to dopingsaker, en inngående systemsvikt, røde regnskapstall og et feilslått VM-frieri, i tillegg til at han nærmest kuppet seg til plassen i allerede mannstunge FIS Council, uten noen forutgående prosess. Men for skinorge er det åpenbart godt nok til å få ny tillit, og det uten motstand.

I sentralmakten i Norges Idrettsforbund skal det velges et nytt styret på Idrettstinget på Lillehammer neste år. Hvordan blir den prosessen? Det er en dårlig skjult hemmelighet at Tom Tvedt ønsker seg en ny periode. Skulle det skje, vil det være et kontroversielt gjenvalg, og noe mange i idretten ikke ønsker seg.

Men kommer det en motkandidat?

Er det noen som vil reise seg opp og melde seg for en fair fight?

Eller vil det kun skje dersom en lukket sondering på bakrommet viser at det er stor sannsynlighet for å lykkes?

På sykkeltinget så det en liten stund ut til å kunne bli en ordentlig lederduell, da tre kandidater ønsket å erstatte hattemaker Tiedemann Hansen. Men så viste det seg at seks av de syv regionene hadde vært i kontakt med hverandre for å søke å kuppe valget, og etter en knallhardt oppgjør med det han opplevde som en udemokratisk fremferd, valgte Stog Fjærli å trekke eget kandidatur.

«Jeg sitter på en e-post hvor regionlederne kommuniserer seg imellom. De skal ha enstemmighet for én kandidat ved valget. Det er ikke bra! Er det demokrati?» , sa Fjærli, og satte fingeren midt i vepsebolet.

Uansett hvem man foretrekker ved makten, er det nemlig trist at selve prosessene blir på denne måten.

Det er rett og slett noe forkvaklet ved at det for all del skal dyrkes konsensus om hvem som blir valgt. Det fremstilles gjerne som en styrke at valget var enstemmig, men fra et demokratisk ståsted er det strengt tatt det motsatte.

De ulike idrettsorganisasjonene er i sin fulle rett til å gjenvelge ledere, som for eksempel Erik Røste og Tom Tvedt, men det er synd dersom det gis ny tillit nærmest på autopilot, uavhengig av hva som har foregått på deres vakt.

Og aller mest synd er det om forsamlingene som skal ta valget i realiteten ikke har noe valg...

Her kan du lese mer om