HEDRET: Dan Cogen og Bryan Fogel ble Oscar-hedret for dokumentaren «Icarus». Men varsleren i filmen, Grigorij Rodtsjenkov, kunne ikke være med på festlighetene. Han lever på hemmelig adresse.
HEDRET: Dan Cogen og Bryan Fogel ble Oscar-hedret for dokumentaren «Icarus». Men varsleren i filmen, Grigorij Rodtsjenkov, kunne ikke være med på festlighetene. Han lever på hemmelig adresse. Foto: FREDERIC J. BROWN / AFP

Prisens høye pris

SPORT

Vanligvis er det kun overstrømmende, positive følelser knyttet til å vinne en Oscar-statuett. Slik er det ikke med dopingdokumentaren «Icarus».

kommentar
Publisert:

Mens de fleste vinnerne får anledning til slippe ut alt som er godt, etter å ha blitt hedret på den mest prestisjetunge film-arenaen som finnes, stiller det seg litt annerledes for Bryan Fogel og hans pris for beste dokumentar.

Ikke misforstå, for denne hederen er så til de grader fortjent.

Men innholdet i den rystende filmen, og ikke minst hva som har skjedd etter at verden fikk den grufulle sannheten om svindelen mot idrettens verdier, er så langt unna en glatt Hollywood-verden som det er mulig å komme.

Så benyttet da også regissøren anledningen til å gjøre det eneste rette, etter at prisen var i boks.

Først takket han hovedvarsler Grigorij Rodtsjenkov for motet han har utvist ved å avsløre råttenskapen.

Etterpå gikk Fogel til frontalangrep på IOCs feighet.

Ser man Icarus og dokumentarfilmene til den tyske filmskaperen Hajo Seppelt, samt leser de to McLaren-rapportene og oppfølgingen til like mange IOC-kommisjoner, er det nesten ikke til å tro at tingene har endt som de gjorde.

Russland er allerede tilbake i den olympiske varmen.

Selv om de ikke har innfridd kravene om å gi innsyn i databaser.

Og selv om de ikke har erkjent det institusjonaliserte fuskeprogrammet.

Hadde det ikke vært for at det dukket opp to nye dopingsaker under OL i Pyeongchang, hadde trolig til og med stormaktens flagg vært tilbake allerede under avslutningsseremonien.

Den politiserte kvasi-utestengelsen er ille, og det av en hel rekke årsaker.

Den viser hvordan prinsipper ofres på pragmatismens alter.

Den illustrerer svakhetene ved antidopingsystemet, der jegerne ikke er tilstrekkelig uavhengige.

IOC skal både håndtere markedsspørsmål og ha utstrakt myndighet i potensielt ubehagelige spørsmål. Det er en kombinasjon som går usedvanlig dårlig i hop, og som bidrar til å umuliggjøre arbeidet med å gjenopprette tilliten til internasjonal idrettsledelse.

Men kanskje aller verst er sviket mot dem som har ofret seg for å få sannheten frem.

Ekteparet Vitalij og Julia Stepanov(a) har betalt prisen ved å fortelle om hvordan de opplevde dopingkulturen. De var sentrale i filmene til den tyske journalisten Hajo Seppelt, som satte i gang hele sulamitten.

Og aller verst er det for varsleren Grigorij Rodtsjenkov, som er bærekjelken for innholdet som Bryan Fogels «Icarus» bygger på.

IOCs egen gjennomgang konkluderer med at Rodtsjenkov er et troverdig vitne, men vitnemålet var altså ikke mer verdt for dem enn at Russland er velkommen tilbake få dager etter OL, der en rekke utøvere fikk konkurrere som «Olympiske atleter fra RUSSLAND».

Tilbake sitter Rodtsjenkov på hemmelig adresse, under FBIs beskyttelse, demonisert i eget land, uten å kunne leve et normalt liv igjen noensinne.

Utfallet av Russland-saken er ugreit på så utrolig mange plan:

Rene utøvere er snytt for å få den olympiske drømmen realisert.

Juksemakeren slapp ulidelig billig unna.

Samarbeidsklimaet mellom IOC og antidopingbyråer er nattsvart.

Og hvem i all verden vil våge å varsle i fremtiden?

«Icarus» har vunnet en prestisjetung pris. Men det er en fattig trøst, sett opp mot prisen hovedpersonen må betale.

Her kan du lese mer om