Det er nok nå, Tvedt!

Dersom det skulle ha vært et fnugg av håp om at Tom Tvedt er mannen til å lede norsk idrett inn i fremtiden, bør det være pulverisert av Riksrevisjonens rapport om Norges idrettsforbunds bruk av fellesskapets midler.

Egentlig er det mest interessant å ta inn riksrevisor Per-Kristian Foss’ samlede vurdering av hva som ble funnet, da NIFs pengebruk og rapporteringsrutiner ble satt under lupen.

«Vi synes ikke rapportene tilbake fra NIF er gode nok i forhold til kravene Stortinget har stilt om disse store tildelingene. Vi snakker tross alt om milliardbeløp i spillemidler», lyder den nådeløse dommen over makrobildet.

Den konklusjonen er basert på en 56 sider lang rapport, som er resultatet av en grundig dissekering av hvordan organisasjonen Tom Tvedt leder har forvaltet den betydelige tilliten de har nytt godt av.

Legger man dette på toppen av det som over år sakte er tvunget frem i lyset, burde svaret gi seg selv.

Idrettspresidenten bør ta konsekvensen, tre til side, gi idretten den sjansen til å gjenoppbygge omdømmet som de ikke vil få med ham til rors.

Det er ikke slik at han personlig har orkestrert alt det kritikkverdige Riksrevisjonen påpeker, da mye her har Inge Andersens, den tidligere generalsekretærens avtrykk, men det er nå engang slik at Tvedt har hatt ansvaret over tid.

Han har vært president siden 2015, og var også et viktig medlem av idrettsstyret i foregående periode. Altså har han vært sentral i hele perioden Riksrevisjonen har gransket.

Sjansene til å rydde opp har vært mange, men han har vært kronisk reaktiv, og først tatt steg når det ikke har vært andre alternativer tilgjengelige.

Han strittet altfor lenge imot å vise frem bilagene, etter at VG over tid hadde bedt om at allmennheten måtte få vite hvordan en organisasjon som lever på det offentlige bruker pengene sine.

Og nå underbygger Riksrevisjonen, punkt for punkt, i detalj hvorfor det var nødvendig å ettergå denne organisasjonen i sømmene.

Underveis har det ikke skortet på forsøk på latterliggjøring eller bagatellisering av dette journalistiske arbeidet, hverken fra sentrale idrettsledere, eller fra en ledende sportskommentator, som sliter faglig med å regulere nærhet og avstand til en bevegelse han er hodestups forelsket i.

Men når Riksrevisjonens rapport nå ligger på bordet, bør det én gang for alle være slutt på tvilen om alvoret i denne saken.

NIF velger overfor VG å ta opp hansken rundt ett av punktene revisjonen påpeker, som omhandler hvordan 50 millioner bevilgede kroner til barn og unge er blitt brukt til NIF-lønn.

Mens Foss og co. påpeker at pengene skulle vært kostnadsført fra administrasjonens pott, mener idrettsforbundet at dette er nyttige effektiviseringstiltak, som kommer målgruppen til gode. Regelverket sier at du kan overføre penger fra administrasjon til andre formål, men ikke omvendt.

Dette punktet får de gjerne være uenige om, men det spiller egentlig ikke så veldig stor rolle i det store bildet.

Summen av kritikkverdige forhold er uansett så overveldende, at det simpelthen er utrolig hvordan en så viktig organisasjon kan ha vært så vanstyrt.

Riksrevisjonens kritikk sammenfattes i tre punkter:

1. En større andel av midlene burde ha blitt brukt til aktivitet.

2. Det er uklart om NIF når vesentlige mål med tilskuddet.

3. Det mangler informasjon om måloppnåelse på vesentlige punkter.

Dette underbygges gjennom blant annet problemer med rapportering, dobbeltregistrering og en usikkerhet om fordelingen mellom det aktive og det administrative. Revisjonen tar også opp den eksplosive veksten i idrettsbyråkrati i perioden 2012–2017.

Dessuten er det interessant at Riksrevisjonen mener at det ikke er rapportert korrekt til Kulturdepartementet om kostnader tilknyttet ungdoms-OL og Oslo 2022-prosessen, etter gjentatte debatter om hvordan NIF har valgt å presentere tall.

Med bakgrunn i rapporten er det også grunn til å stille kritiske spørsmål til hvor bevisst departementet har vært på kontrollfunksjonen, og i hvilken grad de er medskyldige i hvordan det har fått skli ut.

For jammen meg er det akkurat det som har skjedd, og følgende tåler en rask repetisjon for å fylle ut bildet av hva som allerede er avdekket:

• Alkoholkjøp som fikk utarte.
• 10 millioner til First House, inkludert 10.000 kroner per side for å lage den såkalte «Tvedt-rapporten».
• Brukte 312.000 på å «bygge lag» i Idrettstyret etter åpenhetsbråket.
• Manglende bevissthet rundt habilitetsspørsmål.
• Innkjøp av redaksjonell omtale for 900.000 kroner under ungdoms-OL.
• Svindyr suiteleie det ble holdt tyst om under Sotsji-OL.
• Monopolsamarbeid med en kontroversiell billettbaron, som tidligere har innrømmet å ha bestukket idrettsledere.
• Millionsluket Norway House i Russland.

Og slik kunne det fortsatt – det som gjør at dagens toppsjef ikke bør få fortsette.

Ja, det er satt i gang en opprydning på Ullevaal, men reaksjonsmønsteret til presidenten har over tid har vært for defensivt og sendrektig.

Det holder nå, Tom Tvedt. La noen andre overta. For idrettens skyld.