Bøller i bur - blir bare sur

SPORT

Hvor sunt er det at stadig flere unge mennesker vokser opp med primitive voldsforherligere som idrettslige forbilder?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 08.10.18 15:17

Interessen er elektrisk for de største stjernene i Mixed Martial Arts (MMA), kampsporten der det meste er lov, og den testosterontunge publikumsjubelen stiger i takt med brutaliteten i buret.

Å, så kult det er når blodet flyter, eller når vinneren får inn et kvelende tak, som effektivt hindrer blodgjennomstrømningen og gjør taperen hjelpeløs.

Idrett blir jo ikke morsomme enn med litt glad gladiatorvold på lørdagskvelden, for eksempel for usikre tenåringer på jakt etter et fotfeste eller en identitet i livet.

For hva skal den oppvoksende slekt med kjedelige forbilder, når det finnes fargerike sirkusartister som Conor McGregor eller Khabib Nurmagomedov?

Du vet, barskingene som supplerer showet med deng også etter at kampen er over, slik at politiet må jobbe for lønnen og tv-seerne får maksimalt med valuta for pengene.

Kanskje er det bare en middelaldrende manns surmuling å bekymre seg over signaleffekten i at stadig flere unge synes MMA er den kuleste idretten på kloden.

Man blir jo ikke automatisk voldsmann selv av å la seg underholde av et kvelertak på lørdagskvelden?

Og ja, muligens er det gammeldags å ikke bare la seg imponere over de åpenbare atletiske ferdighetene som kreves, i en idrett der utallige teknikker må beherskes for å bli best.

Det er mulig å anse det som akterutseilt at trauste Norge, som et av svært få land i verden, inntil videre holder på gjerdestolpen det innebærer at Mixed Martial Arts ikke tillates her til lands.

Skal vi bare forby det som kan fremstå ubehagelig for noen, i en verden der ulike former for kampsport har vært interessevekkende siden sivilisasjonens morgen?

Tilhengerne av denne idrettsgrenen har lenge kjempet for at det skal åpnes opp, ikke minst etter at proffboksing omsider ble tillatt.

Her vektlegges gjerne argumentet om at det ikke er så farlig som det ser ut, og at skadefrekvensen faktisk ikke er så ille.

Det renner ikke over av forskning på feltet, men en undersøkelse fra University of Alberta (ekstern lenke) viser at antall skader er høyere enn i boksing, mens alvorlighetsgraden er lavere, fordi boksere retter gjentatte slag mot hodet.

Men selv om alle disse argumentene legges i vektskålen pro-MMA, er det likevel grunn til å stille seg et helt grunnleggende spørsmål.

Hva skal idrett være?

Hvilke etiske verdier bør det tuftes på?

Går det et sted en grense for brutalitet som underholdningsmagnet?

Etter mitt syn bør svaret på det spørsmålet være «ja».

Problemstillingen bør heller handle om bekymring over at klare medisinske råd ikke ble fulgt i proffboksingsspørsmålet, enn at MMA-sirkuset som en følge av dette også bør ønskes velkommen til gards.

For mange seriøse idrettsmenn og kvinner, som satser hardt innen grenen, og tar jobben med å bli god dønn alvorlig, oppleves det sikkert som urettferdig at oppførselen til de største stjernene preger inntrykket hos Hvermannsen.

Det er for eksempel ingenting å utsette på seriøsiteten til en utøver som Emil Meek.

Men når sportens største stjerner gjentatte ganger velger å oppføre seg barbarisk, gir det negative ringvirkninger over hele linja.

Og her er angrep på en buss, arrestasjoner og ren vold utenfor arrangementet ikke akkurat egnet til å styrke legitimiteten.

Én eneste ting er det kanskje grunn til å glede seg over, ved at skandalen er et faktum nok en gang: At veien til å overbevise politikerne om at «Norge + MMA = sant» nok er enda litt mer kronglete etter dette.

Noen ting klarer vi oss nemlig best uten. Som for eksempel at unge mennesker heltedyrker «bøller i bur».

Her kan du lese mer om