«SKAVLAN»-MØTE: Skipresident Erik Røste og skiløper Anders Aukland (t.h.) under «Skavlan»-programmet som ble spilt inn i går kveld. Programleder Fredrik Skavlan i midten. Foto: NTB Scanpix

«SKAVLAN»-MØTE: Skipresident Erik Røste og skiløper Anders Aukland (t.h.) under «Skavlan»-programmet som ble spilt inn i går kveld. Programleder Fredrik Skavlan i midten. Foto: NTB Scanpix

Truls Dæhli kommenterer: Taushet er ikke gull i langrenn

Taushet er ikke gull når plettfrie utøvere som mistenkes for doping opplever at de ikke får støtte. Da svikter ledelsen sitt viktigste oppdrag.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Norges Skiforbunds utvikling av paranoia for representanter fra den svenske TV-redaksjonen Uppdrag Granskning kan forstås. Det som ble presentert i fjor var uvanlig slett arbeid, og da er det til å begripe at de som rammes blir provosert og frustrert. Men derfra til å tro på taushet som metode når spørsmål og mistanker dukker opp på nytt, er ikke godt tenkt, og viser at skiforbundet har lært lite siden tumultene forrige vinter.

Anders Aukland forsto tidlig hva som var i gjære da han ble kontaktet av Uppdrag Granskning første gang, og til å begynne med var dialogen med Skiforbundet god. Men helt til sist, da Aukland virkelig følte behov for å ha en støttende leder ved sin side, ble han stående alene. Det følte Aukland som et svik, og det la han heller ikke skjul på.

VG-KOMMENTATOR: Truls Dæhli. Foto: Frode Hansen, VG

For skipresident Erik Røste er det tungt å bli fremstilt som leder for et forbund uten ryggrad, men det må faktisk tåles når en utøver i Auklands situasjon opplever det slik. Det er lett å være støttende når medaljene renner inn i solskinn, men det er i skumringstimen utøverne trenger synlige ledere, og da mørket satte inn ble Aukland overlatt til seg selv. Det var neppe intensjonen, men det var slik det ble, og skiforbundet løper fra en nødvendig erkjennelse og et opplagt ansvar når man i ettertid prøver å dytte skyld for situasjonen over på Aukland selv.

Da blir en dårlig attest bare enda dårligere, og det gagner hverken skipresidenten eller forbundet han er satt til å lede.
Det er naivt å tro at spørsmål om doping i langrennssporten vil forsvinne. Det er et faktum at sporten har vært tungt belastet, og da er det naturlig at spørsmålene kommer. For Norges Skiforbund, som aldri har hatt en dopingsak, burde det ha vært greit. I stedet har NSF, gjennom å reagere med sinne og forsøksvis avvisende taushet, skapt inntrykk av at de ikke ønsker åpenhet rundt temaet. Og det er dumt, uansett hva man måtte mene om spørsmålsstillerne, fordi det kan etterlate et inntrykk av at man har noe å skjule.

Jeg har alltid stolt på norsk langrenn, og det har ikke forandret seg. Men også tillit må forvaltes og pleies, og det gjøres best med å bidra til størst mulig åpenhet. Her er det lett å være enig med Anders Aukland, som aldri var komfortabel med taushet, og som valgte å være åpen og tilgjengelig i stedet.

Når man ikke har noe å skjule, er det naturlig å tenke slik.

Og derfor var det en tabbe at skiforbundet ikke tenkte det samme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder