HEFTIG DEBATT: Bjørge Stensbøl (f.v.), Ivar Egeberg, Johan Kaggestad, Nils Arne Eggen og de fem andre veteranene, som har utfordret NIF med to kronikker om idrettspolitikk, møtte president Tom Tvedt på Røa. FOTO: TROND SOLBERG

Kommentar

Idretten trenger MER krangling

RØA (VG) Noe må gjøres med debattklimaet i norsk idrett. For toppledelsen bør det være ett mantra som gjelder fremover: Gjør døren høy – gjør porten vid.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Bortsett fra at Norges idrettsforbund dessverre ikke ville høre Nils Arne Eggen snakke om åpenhet, var det som skjedde i klubbhuset til idrettslaget Røa egentlig ganske forfriskende.

LES DENNE: Kaggestad slakter Olympiatoppen

KOMMENTATOR: Leif Welhaven Foto: VG

For uavhengig av om Johan Kaggestad har rett eller ikke i totalslakten av Olympiatoppens ledelse, eller i påstanden om at norsk idrett ris av en fryktkultur, står han og de medsammensvorne «eldre menn» bak noe interessant i det norske sportsordskiftet:

Ni ildsjeler med blytung ballast bringer uenighet ut i det offentlige idrettsrommet, i en direkte tone, under fullt navn, uten innpakkede fraser eller fjas.

KRONIKK: Ny idrettspolitikk - gamle verdier

Ikke fordi de ønsker å lage kaos, men ettersom de har lang erfaring i hvordan dynamikken som oppstår når sterke meninger brytes, ofte er det som skal til for å skape noe helt spesielt.

Forutsetningen for at konflikt skal skape fremgang, er reell takhøyde for saftige diskusjoner.

Men hvordan er egentlig vilkårene for konstruktiv krangling?

En av erfaringene gjennom denne vinteren og våren, der åpenhetsdebatten har preget norsk idrett, er at altfor mange kvier seg for å tale makta midt imot.

Etter at diskusjonene begynte å rulle, har VG vært i kontakt med en rekke personer i ulike posisjoner, som gjerne snakker med oss så lenge de slipper å bli sitert.

Men det blir langt vanskeligere i det øyeblikket de blir utfordret på å fronte meningene i det offentlige rom, om for eksempel hemmelighold av reiseregninger fra Sotsji, eller konsensuspresset som preget OL-prosessen.

Dette har gitt noen rare utslag:

¤ Etter å ha fått flere hint om at det var den eneste måten å få ærlige svar på, ga VG idrettsledere i kretser og særforbund muligheten til å svare på en undersøkelse anonymt. Da kom det blant annet frem at 1 av 4 ikke har tillit til generalsekretær Inge Andersen (og like mange oppga ikke noe svar), mens president Tom Tvedt hadde langt bredere backing.

SETT DENNE? Idretten vil ha Sotsji-tallene på bordet

¤ Da idrettstoppene en tid senere samlet seg på Fornebu, og ordskiftet var åpent, var det ikke måte på hvor samstemte de fremstod i ønsket om å få lagt åpenhetsdebatten død og komme seg videre - selv om ønsket om å få Sotsji-tallene på bordet ikke er etterkommet.

KOMMENTAR: Gutteklubben ugrei

Det ble også brukt mer krefter på å påpeke de likhetene som finnes mellom de ni herrenes kronikk og dagens vedtatte idrettspolitikk, som selvsagt er en del, enn å ta inn over seg at teksten for eksempel inneholder hard kritikk av manglende åpenhet, lønnsnivået i administrasjonen, økonomisk press på klubbene og den eskalerende resultatsvikten i sommeridrettene.

Det er lett å forstå at Tom Tvedt synes det er krevende å bli presentert for påstander om en fryktkultur i organisasjonen han leder, særlig når så mange kritikere forblir anonyme. Det er heller ingen grunn til å tvile på at presidenten, som ledet evalueringen etter forrige sommer-OL, mener det når han sier at døren hans står åpen.

Men spørsmålet, som basketballpresidenten så betimelig satte ord på det, er om Tvedts problem er at han er fanget av en gammel kultur?

Og vi må ikke veldig langt tilbake i tid for å finne et skremmende eksempel på at diskusjonsklimaet har krevende kår høyt oppe i idrettshierarkiet:

Da debatten om pengebruken i Sotsji var på det heteste, rundt pampepleieprosjektet Norway House, dukket generalsekretær Inge Andersen i lengre tid unna alle forespørsler om et vanlig intervju .

Da han først stilte opp for Dagsnytt 18, stilte han ifølge NRK følgende krav:

Han måtte få slippe å ha en motdebattant. I en samtale om åpenhet.

Kontrasten kunne knapt vært større fra tåken som raskt la seg over NRK-studioet da programleder Fredrik Solvang tappert søkte svar fra en unnvikende idrettstopp, til Johan Kaggestads flammende innlegg på Røa noen uker senere.

Og her står vi – rett før Rio.

La oss håpe at oppvasken faktisk blir tatt dersom medaljefangsten blir like dårlig som ventet - og da med mer forståelige forklaringer fra Olympiatoppen enn «målbildet er blitt bredere, organisasjonen har mer kompetanse, og det fører til en mer kompleks ledelse».

For det er tross alt ikke så lenge til 2020…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder