PÅ PODIET: F.v. langrennsløper Therese Johaug, kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund Espen Graff, lege Fredrik S. Bendiksen, leder i langrennskomiteen Torbjørn Skogstad og skipresident Erik Røste på pressekonferansen etter at det ble kjent at Johaug er tatt for doping.
PÅ PODIET: F.v. langrennsløper Therese Johaug, kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund Espen Graff, lege Fredrik S. Bendiksen, leder i langrennskomiteen Torbjørn Skogstad og skipresident Erik Røste på pressekonferansen etter at det ble kjent at Johaug er tatt for doping. Foto: Håkon Mosvold Larsen NTB scanpix

VG-sportens kommentator: Kan vi leve med denne skiledelsen?

SPORT

Graden av inkompetanse kjenner åpenbart ingen grenser i Norges Skiforbund. Nå er det store spørsmålet om det er tilstrekkelig at landslagslegen forsvinner ut døren.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 14.10.16 11:28

Vi må til Edvard Munchs ikoniske maleri (1893) for å finne det mest betegnende uttrykket for tingenes tilstand i norsk skisport akkurat nå: Skrik!

For det er nesten ikke dekkende adjektiver å hente frem for å beskrive hva som har skjedd med langrennstormakten Norge.

LES OGSÅ: Dopingsjokket Norge ikke tåler

Begeret var allerede fullt i tiden før kl 1030 i går.

Men det var altså ikke over med at verdens beste mannlige skiløper har brutt dopingreglene, med et påfølgende forsøk fra skiforbundet på å bagatellisere dommen, medisineringsforskning på friske utøvere uten godkjenning - og oppvasken rundt praksisen med å astma-medisinere utøvere uten diagnose.

LES OGSÅ: Sundby-punktene skiforbundet ikke vektla.

Nå renner kranen så hardt at det er meldt flomvarsel over hele skistadion.

Ikonet på den kjernesunne norske idretten, gladjenta fra Dalsbygda, satt plutselig der med trillende tårer på Ullevaal stadion. En positiv dopingprøve fra Therese Johaug er i seg selv den ultimate omdømmekatastrofe, uansett omstendigheter i saken.

Og akkurat nå er det vanskelig å se hvordan tillit, og egentlig til og med skiglede, skal kunne restaureres i overskuelig fremtid.

Johaug-saken har flere lag:

En side handler om utøveren selv. La det være sagt med en gang; forklaringen og fortvilelsen over hva som har skjedd, fremstår troverdig.

Det er ingen grunn til å mistenke henne for å ha brutt reglene forsettlig, og det er lett å ha sympati med hvor uendelig vond denne saken åpenbart er for henne.

Samtidig er reglene helt klare, og det må de være: Utøveren har et objektivt ansvar for hva som påføres kroppen, noe Therese Johaug selv nylig poengterte da hun kommenterte Johnsrud Sundby-saken. Og skal vi ha et fungerende antidopingsystem, må det faktisk være slik, uansett nasjonalitet eller formildende forhold.

Selv om det er lett å forstå at hun stolte på legens forsikringer om at Trofodermin var greit å ta, er det også for henne bare et google-søk unna å sjekke at preparatet inneholder det anabole steroidet clostebol.

Mens det juridiske ansvaret er Johaugs, er skylden legens, vurdert utfra saksfremleggelsen i UBC-salen. Og selv etter å ha kløpet seg i armen noen ganger, er det bare ikke til å fatte hvordan en rutinert fagmann som Fredrik Bendiksen kunne begå en så stygg feil.

Først svikter han ved å ikke ha utstyret i orden, så kjøper han en medisin på et utenlandsk apotek, uten å kontrollere innholdet. Deretter lover han Johaug at det er uproblematisk. Legger man på toppen at pakken kan ha vært merket med en dopingadvarsel, hadde vi snakket om komikveld, dersom ikke saken hadde vært så alvorlig.

Det virkelige alvoret har vi på lag tre. Og det handler om system og ledelse. Det er topplederansvar i en organisasjon å ha et medisinsk apparat som er skjerpet. Nå har vi, i tillegg til problemstillingene knyttet til den generelle medisineringspolicyen, opplevd to saker på kort tid, med katastrofale konsekvenser, utløst av helt elementære feilvurderinger.

Da er spørsmålet hvordan i alle dager det kunne skje?

Hvor er sikkerhetsmekanismene?

Kontrollrutinene?

Tilliten til disse utøverne er alfa og omega for troverdigheten, og at det derfor selvsagt må være gode sikkerhetsmarginer til alt som heter ulovligheter.

Derfor er det ikke bare på lege-, men også på lederhold, grunn til å stille spørsmålet ved om de rette personene er skikket til å sitte der de gjør. For faktum er at hele Norges kjæledegge, langrennssporten, har rast fra ned omdømmetoppen, til å bli tråkket på og latterliggjort på rekordtid.

Og det kan langrennsleiren skylde seg selv for.

Det bør kanskje flere enn Fredrik Bendiksen ta ansvaret for?

Her kan du lese mer om