Tarjei Bøs private investering i et bettingselskap irriterer idrettspresidenten. Samtidig velger norsk idrett å samarbeide med bransjer, der det er mulig å stille verdispørsmål. Maren Lundby og hoppleiren samarbeider med Nammo om utviklingsformål, men er altså da sponset av en våpenprodusent. Forbrukslån, med rente på opptil 19,95 prosent, er i porteføljen til alpintsponsoren Re:member. Foto: Heiko Junge (NTB scanpix), Bjørn S. Delebekk og Terje Bendiksby (NTB scanpix).

Kommentar

Gambling med glansbildet

Norsk idrettsledelse hisser seg opp over at utøvere investerer privat – og lovlig – i bettingindustrien. Men er det så mye bedre å være formelle reklameplakater for en våpenprodusent eller en tilbyder av forbrukslån?

Et eller annet sted går det en grense for hva det bør forventes at toppidretten avstår fra å bli forbundet med.

Men hvor går den?

Vi har akkurat hatt VM på ski i Seefeld, der en av sponsorene for hopp heter Nammo. Det samarbeides om aerodynamikk, men i selskapets portefølje inngår blant annet ammunisjon og rakettmotorer.

les også

Kampen om NIF-makten: Brannfaklene uteblir

Like før hadde alpinistene verdensmesterskap i Åre. I eksponeringen av gallionsfigurer som Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud, fremgikk også reklamering for selskapet «Re:member».

«Kanskje er ikke den nye bilen, den perlehvite strandferien eller det membranbelagte badet så langt unna som du trodde?», frister selskapet på hjemmesiden.

Det er bare en ørliten hake. Renten på forbrukslån de tilbyr er på opptil 19,95 prosent.

Hvor mye mindre sårbare er folk som eventuelt lar seg friste av dette, enn dem som er potensielle ofre for spillavhengighet?

les også

Norske utøvere investerer millioner i utenlandske spillselskaper

Hvis vi sammenligner boksehanskene mot betting med silkehanskene hva gjelder forhold som ovenstående, er det mulig å stille spørsmål ved hvor konsekvent verdispørsmål behandles i norsk idrett.

Følgelig er det kanskje viktig å diskutere grenseganger litt mer inngående.

I den interessante debatten mellom presidentkandidatene i NIF, etter et prisverdig initiativ fra studentene ved NIH, var et av spørsmålene ja eller nei å bli sponset av Red Bull.

les også

NIF ber oljefondet selge betting-aksjer

Det store flertallet uttrykte motstand.

Selv om det er problematiserbare forhold rundt dette selskapet, er det noe verdimessig verre med en alkoholfri energidrikk, enn firmaene Norges Skiforbund går forretningsmessig til sengs med?

Men nå er det – enda en gang – en problemstilling knyttet til spillmarkedet som preger offentligheten.

les også

Spillselskaper lokket ham tilbake med bonuser – nå må småbarnsfaren Krister (35) selge huset

En stor kartlegging VG har foretatt, viser at en rekke kjente idrettsutøvere har kjøpt aksjer i utenlandske bettingselskaper, de samme som ledelsen i norsk idrett kjemper hardt for å holde på avstand.

Det er åpenbart noe som skurrer over at idrettsutøvere eier en del av selskaper som tilbyr spill og odds på øvelser de selv er en del av.

Men i hvilken grad er det grunn til å trekke frem det store lojalitetskortet?

Presidentkandidatene til å lede NIF de neste fire årene er, med et delvis unntak, synkrone i overbevisningen om at enerettsmodellen må vernes med nebb og klør.

Tom Tvedt tar ut piggene i beskrivelsen av utøvere som putter penger i bettingbransjen, parallelt med at overskuddet fra statlige Norsk Tipping er en bærebjelke for finansiering av idretten.

Han kaller det «illojalt overfor alt det norsk idrett står for», og mener at det blant andre Tarjei Bø og Vetle Sjåstad Christiansen har gjort, er umusikalsk.

les også

Tallene som gir Norsk Tipping grunn til bekymring

les også

Regjeringen sier nei til utenlandske spillselskaper

Og de siste dagene har tydelig vist hvordan mekanismer fungerer, da den ene utøveren etter den andre nå velger å selge bettingaksjene, etter at VG begynte å se nærmere på dette.

Men hvor rimelig eller urimelig er det at alle kommer inn på rekke, og slutter med noe de har utført privat?

Den norske modellen bygger som kjent på at overskuddet til det statseide spillselskapet går til å finansiere samfunnsnyttige formål, blant annet innen idrett og kultur.

Tippepenger har bidratt til å muliggjøre idrettsopplevelser over hele landet.

Bør det utløse at idrettsutøvere – i takknemlighet – avstår fra investeringer i virksomheter som søker å undergrave pengekilden?

Det kan selvsagt anføres at det er en forskjell på bettingbransjen og de nevnte sponsorene, at kun førstnevnte har lovmessige skranker mot å operere i Norge.

Men det statlige oljefondet har, til uttrykt misnøye fra NIF, samtidig satt store summer i den samme bettingindustrien.

Hva så med alle kamelene som fortløpende svelges?

Spillreklame kommer frem til folk, uansett hvor mye man misliker det.

Håndballandslaget måtte reklamere for et bettingbyrå under VM, som hadde avtale med arrangøren.

Senest under ski-VM fremgikk logoen til et at de største utenlandske selskapene.

Hvor stort er da problemet med enkeltutøveres investeringer, sammenholdt med hvordan de samme selskapene kommer seg inn på offisielle idrettsarenaer via andre veier?

Personlig har jeg liten sans for en kynisk bettingbransje, men det er spørsmål om tid før monopolfortet faller, og det er noe litt naivt over hvordan klokkertroen på dagens modell så sjelden blir utfordret internt i idretten.

Skal man snakke om verdier, blir det noe lettere hyklersk over hva som er fy-fy og hva som aksepteres uten kritiske spørsmål.

Trolig vil mange av de samme personene være i risikosonen for å spille for mye og å låne penger til helt drøye betingelser.

Men omsorgen for disse er åpenbart svært varierende. Alt ettersom hvilke andre interesser som spiller inn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder