Kommentar

Sponsorer er ikke julenisser

Av Leif Welhaven

Tidligere idrettspresident Børre Rognlien er bekymret på presset mot idrettens selvbestemmelse. Nå er det reist en debatt om sponsormakt, blant annet etter at OBOS-sjef Daniel Kjørberg Siraj frontet en tydelig mening om NIFs presidentkamp, som endte med at Berit Kjøll ble valgt. Foto: VG

Tidligere idrettspresident Børre Rognlien har frekkhetens nådegave når han jamrer seg over press på idrettens «autonomi». Skal de som spytter inn penger bare smile pent mens de plukker opp regningen?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Hva ligger egentlig i det upresise ordet «autonomi»?

Hvilken selvråderett bør idretten ha – uten at andre aktører blander seg?

Det er ikke så lenge siden det ble avslørt hvor galt det gikk med lederkulturen i norsk idrett som en følge av en årelang «hjemme alene-fest».

Politikere hadde i for liten grad brydd seg om hvordan fellesskapets midler ble prioritert, og sportsjournalister hadde vært mer opptatt av terminlister enn vaktbikkjefunksjonen.

De fleste i norsk offentlighet vil huske hvordan prinsipper om åpenhet omsider vant frem. I detalj ble det avslørt hvilke ugreie ledervaner som hadde fått utarte i en kultur uten detaljert innsyn.

les også

Idretten trenger en ny maktkamp

I etterkant har det vært uttrykt fra flere hold i dagens idrettsledelse at oppvasken faktisk var sunn. Men den hadde jo neppe funnet sted uten påvirkning utenfra.

Derfor er det på grensen til det absurde at mannen som var idrettspresident i det meste av denne perioden, Børre Rognlien, overfor Dagbladet nå målbærer at å «stå opp for idrettens autonomi ser ut til å presse seg fram som stadig viktigere».

Stemmer virkelig det?

Er det grunn til å få håve inn penger herfra og derfra, uten at de som velger å bruke midlene skal være meningsberettigede i et ordskifte?

les også

Kloster Aasen: – IOC sin stemme avgjorde ikke NIF-valget

I åpenhetsdebatten var det først og fremst offentlige midler det handlet om. Nå blir det forsøkt reist en diskusjon om sponsorers innflytelse, og det er i denne konteksten at Rognlien forsøker å slå en snodig «alarm».

Problemet er at en debatt om idrettens selvstyre dessverre har en tendens til å sause sammen ulike faktorer. Det er all grunn til å prøve å rydde litt:

  • Ingen har forsøkt å strippe idrettsbevegelsen fra retten til å velge sine egne ledere. Men det betyr ikke at andre skal være frarøvet retten til å mene noe offentlig om temaet. For en aktør som OBOS, som velger å spytte store penger inn med likestilling som en fanesak, er det selvsagt ikke irrelevant hvordan idretten forholder seg til kjønnsbalansen i toppen. Det er heller ikke noe galt i at konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj valgte å engasjere seg rundt hvilken presidentkandidat han mente ville være best for norsk idrett.
  • Det ble en del støy rundt at Berit Kjølls valgkamp inneholdt at håndballforbundet hadde valgt å betale for profesjonell pr-hjelp. Her er det flere forhold det er verdt å problematisere. Mest avgjørende er den manglende åpenheten rundt kampanjen, og her er det fint at det kommer retningslinjer på plass. Det er all grunn til å drøfte hva slags type hjelp det bør være greit og ugreit å hente inn rundt beslutningsprosesser i en frivillig organisasjon. Her må det foretas konkrete avveininger om grensegangen, og hovedpoenget er at forutsetningene må være transparente.
  • Idrettspresidenten har rett når hun prinsipielt ser det demokratiske i at også stemmer utenfra bør kunne målbære meninger, og at en vid ytringsfrihet er noe annet enn å gi fra seg stemmemakt i et valg. Idretten må selvsagt velge selv til syvende og sist, men det betyr ikke at givere skal strupes.

Egentlig sier det jo seg selv at sponsorer ikke bare bør fremstå som julenisser. Det er helt logisk at verdivalg i ledelsen av idretten kan, bør og skal påvirke viljen til å sprøyte inn penger.

les også

Tom Tvedt på idrettstinget: – Jeg ble spyttet etter på gaten

Vi ser heldigvis flere og flere eksempler på sponsorer som ikke er likegyldige til hvordan idrettsledere forvalter tillit.

VG vet at det er krefter i ledende selskaper som fremover ønsker å stille klarere krav om godt styresett, likestilling, utøverrettigheter og ren idrett.

Dersom slike tanker blir konkretisert, er det utelukkende positivt. Selvsagt må idrettsbevegelsen finne seg i at sponsorer mener noe om verdier i organisasjoner de støtter.

Berit Kjøll erstattet i fjor Tom Tvedt som idrettspresident. Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Derfor er det for eksempel helt naturlig at LO (Landsorganisasjonen), som økonomisk bidragsyter for hopplaget, har en offentlig uttrykt mening om likestillingsspørsmål. Uten sammenligning for øvrig, viser eksempler fra FIFA (Det internasjonale fotballforbundet) hvordan pengemakten hadde viktig innflytelse for å sette ned foten.

Det siste norsk idrett trenger er flere utdaterte oppfatninger om å ville stenge andre stemmer enn ens egne ute. Trolig trenger vi flere, ikke færre, samfunnsengasjerte sponsorer med meningers mot.

Ordskiftet blir mer interessant dersom det inneholder stemmer fra ulike sider. Selv om en avgått idrettspresident sliter litt med å forstå konseptet modernisering.

PS! Autonomi-tankegangen var også en sentral grunn til at det ikke har fantes systemer for å anmelde vold og trusler til politiet. Der har som kjent både NFF - og etter hvert også idrettsstyret - satt i verk et arbeid for systemendring.

Mer om

  1. Idrettspolitikk
  2. Tage Pettersen
  3. Daniel Kjørberg Siraj
  4. Maren Lundby
  5. Hopp

Flere artikler

  1. Pengestrømmens pakkeproblem

  2. Mollekleiv ut mot idrettspresidenten

  3. Kaggestads pekefinger i OL-debatten: – Jeg tror folk reagerer på det

  4. Hammerseng-Edin om et OL-nei nå: – Ville vært et tydelig og godt signal

  5. Raja-oppfordring for å løse fotballens kvinne-floke

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder