Nye detaljer om Lundbys OL-drama: – De skjermet meg veldig godt

Publisert: Oppdatert: 07.03.18 17:27
HOPP

HOLMENKOLLEN (VG) Gullhåpet var oppløst i tårer. Treneren stakk av fra kaoset. Og sportssjefen forberedte seg på OLs tristeste budskap. 24-timersdramaet til Maren Lundby (23) – fra fall til gullmedalje – er en spinnvill fortelling fra virkeligheten.

Lundby kom til Pyeongchang som en av vinterlekenes største favoritter. Hoppjenta fra Bøverbru på Toten hadde ikke vært dårligere enn nummer to i vinterens verdenscup. Men så var det dette med å vinne OL-gull.

Lett match, kanskje?

Nei. Bare glem det.

VG har snakket med dem som var involvert og fått dem til å fortelle sin opplevelse av det dramatiske døgnet. Disse er hoppsjef Clas Brede Bråthen, personlig trener Jermund Lunder, manuell terapeut Lars Haugvad, servicemann Alexander Henningsen – og hovedpersonen selv.

Vi skrur tiden tilbake til søndag 11. februar.

Lundby sitter klar på bommen i den lille OL-bakken. Hun er i form. Prosedyrene før hun hopper er som i alle andre internasjonale konkurranser. Hun vet akkurat hva hun skal gjøre ned til minste detalj.

Landslagstrener Christian Meyer står på trenertribunen. Han «flagger» henne. Og Lundby setter utfor. Under dommertårnet har hennes personlige trener, Jermund Lunder, funnet plassen sin. Han videofilmer svev og landing. Han fanger inn et meget godt hopp i søkeren, men sekundet etter nedslaget roper han høyt: «Nei, nei, nei!».

Med god grunn.

Lundby dundrer i bakken etter landing i om lag 90 kilometer i timen. Det ser overhodet ikke pent ut. Lunder har sett slike fall før. Han får assosiasjoner til lignende krasjlandinger med tragisk utgang for hopp-ess som Line Jahr (VM-sølv mixed 2015) og Kenneth Gangnes (VM-gull lag skiflyging 2016).

I noen sekunder står verden stille for hopptreneren fra Lillehammer. I fem år har han jobbet daglig med Lundby. Han vet at hun er trent for å tåle et brutalt fall. Men kanskje ikke dette. Vinkelen på knærne i fallet får han til å tenke: «Der røk hun korsbåndet». Og i øret hører han Meyer si på internkommunikasjonen: «Der skjedde dét.»

Han blir beroliget når Lundby reiser seg og går ut av bakken mens hun vinker til publikum. Men storfavoritten til OL-gullet har fått seg en skikkelig trøkk. Én i hodet. Den kjenner hun. Men smertene i hoften er betydelig verre.

Clas Brede Bråthen står ikke langt unna der Lundby faller. Han puster lettere når hun reiser seg, men ser at hun halter. Det tar ikke lang tid før Bråthens mobiltelefon går varm. Journalistene er på saken i løpet av minutter.

Men hoppernes sportssjef er mest opptatt av «førstehjelp» til Lundby. Mannen som kan redde hoppjenta heter Lars Haugvad. Han er manuell terapeut i Olympiatoppen og har gjort underverker med hopperne tidligere. Akkurat nå er han på snowboardkonkurranse. Men når alarmen går, kaster han seg i en privatbil på vei til deltagerlandsbyen.

I samme retning kjører Lundby. Magnus Brevig (assistenten på herrelandslaget) prøver etter beste evne å holde humøret oppe i bilen. Men han kjenner også på den vemmelige følelsen av at kampen om OL-gullet kan være tapt i den sene koreanske kvelden. Dagen før dagen. Lundby feier til med: «Fryktelig typisk, også i det siste hoppet før OL-rennet».

Hun går for å være den «tøffeste jenta i klassen». Men nå er hun i trøbbel. Det er under et døgn til OL-konkurransen. Og når hun møter Haugvad i Olympic Village kommer tårene. Hun sier til seg selv: «Nå kommer dommen. Hvis han sier at dette er ille, så er det krise».

Hun er trist og lei. Men humøret blir en tanke bedre når hun ligger på benken til Haugvad i stillongs og T-skjorte. Det er ingen brudd. Og det er ingen større skade. Men for terapeuten er det viktig at Lundby må føle seg trygg. Trygg på at kroppen fungerer. At hun kan gi hundre prosent uten å engste seg.

Lundby tar smertestillende når hun går til ro i syvende etasje. Fire etasjer under hennes rom i den usjarmerende boligblokken er det imidlertid flere i norsk OL-antrekk som sover dårlig. Lunder får nesten ikke ett sekund blund på øynene.

Det gjør heller ikke Bråthen. Han forbereder seg på det aller verste. At han skal stå foran støtteapparatet – og senere norske presse – med meldingene om at Lundby ikke stiller i OL-rennet. Han vet med seg selv at det er uaktuelt å la henne hoppe med helserisiko.

Når natt er blitt til dag står Lundby på soveromsgulvet. Hun kjenner ingen smerter. Ikke før hun begynner å gå ut av rommet. Men hun biter tennene sammen, og kommer seg i bevegelse på en ergometersykkel. De vanlige øvelsene i tilløpsstilling blir droppet. Hofteskaden skal ikke provoseres.

Haugvad fastslår at Lundby kan reise til OL-bakken. Men hadde hun blitt verre av behandlingen, så hadde hun ikke hoppet. Like før hun skal gjøre prøvehoppet gjennomgår Lundby en ny behandling på en puff i garderoben.

Da starter et nytt drama. Servicemann Alexander Henningsen står i kaffe-kø da tanken plutselig slår han: «Jeg må sjekke skoene til Maren…». En rutinesjekk av hopputstyret avslører at festeanordningen til en av bindingene – som er montert i skohælen – har røket etter fallet dagen før.

Alarmen går igjen. Men nå blir Lundby skånet. Hun får bare spørsmål fra Henningsen om han kan få låne skoene. Og der og da starter en kamp mot klokken. Henningsen og Thomas Hörl (servicemann for hoppgutta) sager og mekker til en ny festeanordning. Plast blir byttet med aluminium. De har 45 minutter på seg til prøveomgangen. Etter 40 minutter er de ferdigjobbet.

Henningsen er klar over at han har forhindret en overhengende fare for kanskje tidenes norske OL-fiasko. Han medgir at Lundby i verste fall kunne gått trill rundt under konkurransen. I beste fall ville hun fått samme sjokk som Daniel-André Tande da bindingstabben fra Bischofshofen tok vinnersjansen fra ham i fjorårets Hoppuke.

Landslagstrener Meyer står i smørebua med et forunderlig blikk og spør: «Sager dere i skoen hennes, hæ?» Han returnerer til Lundby. Hun får valget, og bestemmer seg for den reparerte skoen, som hun har best feeling med.

Men nå har trener Lunder fått nok. Han er tydelig preget av stundens alvor, og flykter fra kaoset. Ingen finner ham. Han har gjemt seg. Men dukker opp i tide til oppvarmingen – den siste finpussen på det hopptekniske.

Maren Lundby sitter med VG tirsdag 6. mars i Holmenkollen – hvor hun skal hoppe i verdenscupen søndag – og forteller sin versjon av historien. Hun er olympisk mester. Men hun erkjenner at det kunne endt helt fryktelig. Uten gullmedalje. Skadet. Og kanskje hadde hun aldri fått sjansen til å vinne den historiske tittelen igjen.

– Jeg har hørt så mange gode historier fra det dramatiske døgnet nå i ettertid at jeg må le av det hele. Men all kredit til støtteapparatet. Det er artig å høre hvordan de hadde det, hvor stresset de var, men jeg var ganske trygg på at jeg skulle klare det. Men de skjermet meg veldig godt, sier hun.

Denne artikkelen handler om