OL-GULL: Maren Lundby jubler i Pyeongchang etter OL-gullet i fjor. Foto: Bjørn S. Delebekk

Debatt

– Nå må store aktører vise alvor i likestillingskampen

Jeg forbereder meg i disse dager til VM i Seefeld. Mitt store mål for sesongen er å ta mitt første VM-gull. Revansjlysten er enorm etter fjerdeplassen i Lahti for to år siden.

MAREN LUNDBY, olympisk mester i skihopping

Opptakten til årets ski-VM har igjen blitt preget av at folk mener mye om kvinnedelen av hoppsporten. Jeg blir oppriktig lei meg når folk bare snakker om likestilling, men viser liten vilje til å faktisk bidra til at lagvenninnene mine og jeg får samme muligheter i hoppbakken som gutta. Vi nyter ikke godt av tabloide overskrifter alene.

For mens hoppledelsen og Norges Skiforbund sammen med Det internasjonale skiforbundet (FIS) hele tiden utvikler kvinnehoppingen, ser jeg stadig at andre roper høyt om manglende likestilling. Nå oppfordrer jeg dere til å være med å ta regningen – for likestilling koster. 

FIS har løftet kvinnehoppingen voldsomt de siste årene. Jeg sitter med et inntrykk av at vi kanskje allerede er den mest populære nye idretten i World Cup-sirkuset. Hopp for kvinner er i rivende utvikling. Foran VM i Seefeld ser vi enda et viktig løft. Lagkonkurranse står for første gang på programmet i et mesterskap. Et slikt grep vil løfte bredden på jentesiden, og gir oss enda flere medaljer å kjempe om – som igjen gir mer TV-tid og prestisje. Renndirektørene Walter Hofer og Chika Yoshida jobber hele tiden for å sørge for at hopp fortsatt skal være den mest sette skiidretten på TV. Da må vi jentene være en viktig del av laget. 

Norges Skiforbund har lenge jobbet systematisk for at vi skal få kunne hoppe i storbakker. Norge gikk foran med renn i Lillehammer og Holmenkollen, og foran denne sesongen fjernet FIS bestemmelsen om bakkebegrensninger for oss. Det viser meg hvor riktig de ofte omtalte «gamle, gretne gubbene» jobber. 

Jeg kjenner to av disse godt. Og jeg vet hvor hardt Clas Brede Bråthen og Bertil Pålsrud har jobbet og jobber for å løfte hoppjentenes plass i bakken. Om noen uker får jeg endelig være med i RAW AIR. Det var ingen selvfølge. For alle vet at de kommersielle interessene rår i moderne idrett. Og pengene manglet inntil hopp garanterte for kostnadene og pengepremiene. Jeg er evig takknemlig for at jeg har ledere som tar både risiko og ansvar i kampen for likestilling. 

Jeg har fått være med på en bunnsolid og kostbar satsing frem mot OL-gullet i Pyeongchang. Det er blitt brukt mer penger på kvinnedelen enn inntektene tilsier. Det kaller jeg moderne lederskap – og ikke minst handling der mange andre ofte bare tyr til store ord og lite innhold. Og det betyr så uendelig mye å vite og føle at man virkelig er verdsatt, og at jeg får være en del av et hopplandslag som har verdier som ydmykhet, respekt og glede i fokus. Jeg kunne egentlig tenkt meg å legge til ordet inkludering. 

Det gjør vondt hver gang NRK flytter oss over på nett-TV. For meg og de andre hoppjentene betyr det mer å få være synlige på en hovedkanal enn at det jobbes sporadisk journalistisk rundt likestilling i hoppbakken. Hvorfor dekker aldri norske medier jenterenn med utsendte journalister? De samme mediene som gjerne skaper klikkvinnere når noen raser mot manglende likestilling i hoppbakken, men som paradoksalt nok ikke viser tilstedeværelse. For jeg ser aldri reportere fra Norge på sletta når jeg reiser rundt på World Cup-renn i utlandet.

Jeg får også høre at sponsorene er avventende rundt RAW AIR. Tenk om en stor aktør i norsk idrett som Norsk Tipping, som selv har frontet kampen for likestilling på idrettsarenaen, var villig til å satse på oss slik LO og NAMMO gjør. Det hadde vært å ta likestilling på alvor. Kulturministeren utfordret næringslivet da kulturdepartementet ga oss 1 millioner kroner til RAW AIR. Jeg håper mange av dere følger hennes oppfordring. Heldigvis har hoppledelsen sammen med LO og NAMMO, to lidenskapelige sponsorer som begge gir støtte langt utover midlene fra det offentlige, sørget for at vi får være med i RAW AIR i mars og dessuten får like store pengepremier som gutta. Det er et signal som jeg vet er blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Kvinnehoppingen har allerede stor internasjonal rekkevidde og popularitet. Jeg tror eksportfirmaer rundt om i Norge vil investere lurt om de tidlig er på banen.

Jeg drømmer fortsatt om å sette utfor i Vikersundbakken. Skiflyging kommer for jentene, men jeg har ingen lyst til å bli redusert til et tilfeldig pauseunderholdningsshow for gutta. Derfor må jeg smøre meg med litt tålmodighet. Den dagen vi har et startfelt som sikrer et fullverdig verdenscuprenn i skiflyging, skal jeg være klar på toppen.

Jeg skal fly langt. Fryktelig langt. Lenger enn jeg gjorde i solfylte Oberstdorf sist helg. 

Men det viktigste nå er at alle som mener noe om likestilling faktisk gjør noe. Ikke gjem dere bak tastaturer og tabloide overskrifter. Bidra økonomisk og kom i bakken. Jeg håper norsk næringsliv kjenner sin besøkelsestid og gjør som LO og NAMMO. 

Så skal vi jentene sørge for at dere får opplevelser verdt hver eneste krone. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder