GULLTRENER: Alexander Stöckls fire utvalgte vant laghopp i Alpensia-anlegget.
GULLTRENER: Alexander Stöckls fire utvalgte vant laghopp i Alpensia-anlegget. Foto: Bjørn S. Delebekk

Gi oss Stöckl på livstid!

HOPP

PYEONGCHANG (VG) Bak fire lykkelige gullvinnere står det perfekte eksempelet på å ta Norge med storm. La oss håpe Alexander Stöckl (44) trives så godt at han bare blir hos oss.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 19.02.18 18:18

Spørsmål: Hvis du kommer fra et annen land og en annen kultur, og skal bli sjef for et norsk landslag, hva bør du da gjøre?

Svar: Akkurat det Alexander Stöckl har foretatt seg siden han umiddelbart «gjorde nordmann av seg» i 2011.

I den største av Alpensia-anleggets nabobakker sikret kvartetten Johann André Forfang (22), Robert Johansson (27), Andreas Stjernen (29) og Daniel-André Tande (24) Norges gull nummer 11 i Sør-Korea.

Sammen.

Og riktig så suverent.

Triumfen får frem sterke følelser, både blant de fire med hoppski på beina, og østerrikeren som har ansvaret for skru alt dette sammen.

Dette gullet er nemlig også en kjempeseier for Alexander Stöckl og hans tanker om utvikling.

Ja, for han må vel fortsatt kalles østerriksk, selv om det egentlig ikke oppleves sånn, der han står med et norsk flagg i hånden.

For en viktig del av «Stöckls metode» handler om kommunikasjon, og da var det avgjørende å knekke kulturelle koder da han kom til Norge.

Derfor lærte han seg norsk i ekspressfart, med den største selvfølge, etter at han flyttet til Oslo, og greide bemerkelsesverdig raskt å ha blitt kvitt nærmest alt som kan ligne på en aksent.

Det hadde jo selvsagt vært mulig å lede hopplandslaget også på engelsk.

Men språk handler om koder, om kultur, om nærhet.

Akkurat slike ting som er viktig for en med Alexander Stöckls filosofi.

Å kunne snakke med dem han skal lede på deres morsmål, var viktig for at han skulle føle seg skikkelig integrert. Det har han så til de grader blitt, og til norsk hoppsports glede har han avvist jobb-frierier fra hjemlandet, og blitt i landet han virkelig er i ferd med å slå rot i.

La oss håpe det forblir slik.

I Alexander Stöckl har vi en lagbygger, en menneskekjenner, en hoppentusiast og et følelsesmenneske som gjør denne sporten godt.

For eksempel har han fokusert ekstra på nettopp denne lagkonkurransen i oppbyggingen, for å dyrke verdien av fellesskap, noe som også skaper utvikling hos hver hopper individuelt.

I lagkonkurransen kjempet Tyskland og Polen om sølvet, mens det etter hvert aldri var noen tvil om hvor gullet skulle, etter en fantastisk norsk annenomgang.

Seks år har gått siden Stöckl overtok ansvaret, og vi vet at han minst er hos oss til og med OL i Beijing om fire år.

Nå har det vokst frem en hoppgenerasjon, som riktignok ikke har tatt individuelt gull på herresiden i disse lekene, men der stabiliteten og bredden blant de beste er direkte imponerende.

Derfor var da også en konkurranse som denne, der summen av fire mann er det som skaper utfallet, perfekt for Stöckls opplegg.

Dette handler også om systematisk samarbeid, om en modell der ikke én mann skal ha fingrene sine borti hver eneste millimeter, men der man dyrker konstruktiv erfaringsutveksling med fagmiljøer.

Også kontakten med ekspertise på felter for forskning og utvikling, noe som er ekstremt viktig i en detalj-idrett som hopp, er ekstremt viktig i Stöckls arbeidshverdag.

På veien dit han er i dag har han selv vært aktiv hopper, der han fikk med seg fire verdenscuprenn, og han har også fartstid som musiker i bandet «Harry and the nicknames».

Trenerkarrieren begynte som assistent på det østerrikske landslaget, med Mika Kojonkoski som sjef og læremester.

Stöckl han har også trent juniorlandslaget der, før han ble hentet til sitt nye hjemland.

Der ble han tatt imot med åpne armer. Nå har teamet hans gitt oss medaljer alle valører i hopp her i Pyeongchang.

Mye vil ha mer. Både av hoppsuksess – og av Alexander Stöckl ved roret. For Norge.

Her kan du lese mer om