HOPPKONGER: Toralf Engan (t.v.) og Bjørn Wirkola var i sin tid de store stjernene i Hoppuka. Her kledd i datidens hopputstyr. Bildet er fra 1964. Foto: Scanpix

Derfor snakkes det fortsatt om Wirkola i Hoppuka

GARMISCH-PARTENKIRCHEN (VG) Det var en gang Norge vant nesten alt i Hoppuka. Legenden Bjørn Wirkola (75) var turneringens store stjerne. Og det han sa var lov.

Wirkola vant den tysk-østerrikske hoppuke tre ganger på rad på 60-tallet. Ti ganger sto han øverst på seierspallen etter renn i de berømte bakkene i Oberstdorf (1), Garmisch-Partenkirchen (3), Innsbruck (3) og Bischofshofen (3).

Ifølge altaværingen skulle det vært fire på rad. Fortsatt mener han seg feilmålt i Innsbruck (1970). Selv om han vant rennet stakk Horst Queck (DDR) av med en knepen sammenlagtseier.

les også

Stjernen-trikset: Opp i vekt og tilbake på gull-skiene

Det snakkes fortsatt om Wirkola i Hoppuka. Ikke rart. Dagens NRK-sendte Nyttårshopprenn vant han tre ganger på rad. Ti rennseiere totalt i de fire bakkene er rekord (sammen med Jens Weissflog). Tre sammenlagt på rad har ingen klart å kopiere etter ham. Og han klarte til og med å vinne i karrierens siste hoppukerenn (Bischofshofen) – tre måneder etter at han hadde vunnet seriegull og scoret i cupfinalen – for Rosenborg i 1971 (4–1 over Fredrikstad).

Men det var ikke bare Wirkola som gjorde det skarpt i en tid da det ble hoppet med topplue, strekkbukse og bly i skiene. Fotavtrykket i perioden 1962 til 1972 inneholder ikke mindre enn seks sammenlagtseiere, og 20 rennseiere.

FAVNEN FULL: Bjørn Wirkola etter seier i Innsbruck. En av hans tøffeste konkurrenter, Jiri Raska, står i midten. Foto: Rolf Arne Odiin

Toralf Engan innledet epoken da han vant i 1963. Så fulgte Torgeir Brandtzæg (1965), tre ganger Wirkola (1967, – 68 og -69), og Ingolf Mork (1972). Ikke nok med det; Torbjørn Yggeseth endte på annenplass sammenlagt to ganger.

Wirkola trekker frem treningskulturen. I Trondheim satte Engan standarden. Lerkendal var basen for et treningsregime som vekket nysgjerrigheten til blant andre Baldur Preiml, som blir sett på som den moderne skihoppingens grunnleger, da Østerrike revolusjonerte sporten midt på 70-tallet.

les også

Program for Hoppuka 2018–2019

Men hoppkongen fra Alta var også kjent for sine pek til konkurrentene. Han var en mester i psykologisk krigføring. Selv ikke hans egne lagkamerater slapp unna. Kvelden før et Nyttårshopprenn kom han med følgende melding etter middagen: «Nå går jeg og legger meg, og det bør dere også gjøre, for jeg er best ...».

STJERNESAMLING: Disse har vunnet Hoppuka for Norge. Espen Bredesen (f.v.), Sigurd Pettersen, Torgeir Brandtzæg (bilde), Toralf Engan, Ingolf Mork, Olaf B. Bjørnstad (bilde), Bjørn Wirkola og Anders Jacobsen. Bildet er tatt i 2007. Mork og Bjørnstad har gått bort siden da. Foto: Bjørn S. Delebekk

Wirkola var hoppsirkusets store stjerne. Overfor VG bekrefter han at han stilte krav. Og da arrangøren i Garmisch-Partenkirchen beordret det norske laget til et Gasthaus langt ut på bondelandet istedenfor de fasjonable hotellene i Garmisch ble det bråk.

les også

Kojonkoski varsler ny kamp mot vektpining i hopp

– «Får vi ikke bedre enn dette, så reiser vi videre», smalt det fra Bjørn Wirkola.

Det tok ikke lang tid før det norske «superlaget» var tilbake på byens beste hotell.

Torgeir Brandtzæg var en uredd type. En skikkelig tøffing. Og en som ikke brydde seg om forholdene – og klinte til i ruskevær – selv det også kostet ham karrieren etter et fryktelig benbrudd i Finland. Han synes fokuset på utstyr og vindforhold er ødeleggende for dagens generasjon hoppere.

– Det kan vel skje igjen at Norge får oppleve resultater som på 60-tallet, men de som er i Hoppuka nå, er mer opptatt av utstyr enn hopping, sier Brandtzæg.

Han medgir at datidens landslag var en sammensveiset gjeng som hadde det utrolig artig sammen. Det vanker fortsatt mange røverhistorier. Brandtzæg kaller det «tilbakelagte historier», men bekrefter én av dem, som også er omtalt i journalist og forfatter Arne Thoresens bok «Lengst gjennom luften».

les også

Robert Johansson diskes hvis han rører hoppdressen

Etter en «sjalabaisfest» var det landslagssamling på Savalen. Det luktet nokså heftig «dagen derpå» av friskusen fra Ogndal, og sjåfør Hans Olav Sørensen mente han måtte luftes på vei fra Trondheim. I 16 kilometer lå han bundet fast til bilens takgrind. En kvinne som så ham i det bilen suste av sted skal ha blitt så forskrekket at hun ramlet ned av en stige mens hun drev med vindusvask.

Clas Brede Bråthen tviler sterkt på om Norge får oppleve et maken gyllent tiår, som med Wirkola & Co, fordi Hoppuka er blitt «altfor viktig for svært mange nasjoner».

– Det er nok den stolteste delen av norsk hopphistorie, og Bjørn Wirkola er sammen med Birger Ruud, de største vi har hatt. Vi har ikke klart å skape noen slike etter dem. Den nærmeste er Maren Lundby, sier Clas Brede Bråthen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder