LANDSLAGSSJEF: Thorir Hergeirsson. Foto: Bjørn S. Delebekk

Kommentar

Dette må du tåle, Thorir!

Å håndtere omgivelser, press og presse er faktisk en viktig del av jobben som landslagstrener i håndball.

Thorir Hergeirssons viktigste oppgave er selvsagt å få laget til å prestere best mulig på banen. Da er det forståelig at han vil ha orden i systemet, regler og rutiner for forberedelser, gjennomføring og restitusjon, og at han ikke nødvendigvis er så glad i det som kan oppleves som forstyrrende.

les også

Håndballjentene slo tilbake: Slik kommer de til semifinale

Likevel er det noe urovekkende ved islendingens reaksjonsmønster overfor forhold litt utenfor taktikkbrettet.

Det kan godt være at arrangøren i Frankrike kom med forvirrende eller firkantede beskjeder, men det er faktisk for enkelt å utbasunere «Jeg er coachen til spillerne, ikke til journalistene», slik han gjør her:

Faktum er at alt det som følger med rundt et mesterskap ikke er der for å være slem mot ham, eller at hensikten med oppmerksomhet er å spolere sjanser til å lykkes på banen. Et liv som toppidrettsutøver og leder innebærer å kunne håndtere veldig mye mer enn det rent faglige.

Hergeirsson er åpenbart i sin fulle rett til å slå alarm om det han mener er en uheldig utvikling, der det oppleves som tiltagende vanskelig å holde det sportslige i sentrum.

Men i hvilken grad har han egentlig grunn til å klage?

les også

Slik forklarer Thorir Hergeirsson eksplosjonen

Er det ikke heller slik at Thorir Hergeirsson er en usedvanlig privilegert mann?

Det er ikke journalisters ego som skal tilfredsstilles ved at mange lurer på mye, det handler om en rolle som formidler til universet av interessenter. Og i en tid der mange idrettsutøvere kjemper om oppmerksomhet, bør han ikke da i større grad være glad for at så mange bryr seg?

Bør vi ikke kunne kreve at treneren i større grad møter utenomsportslige problemstillinger med lavere skuldre og uten piggene ute?

Det er jo ikke bare kantoverganger, innspill til streken (se video under) og taktiske disposisjoner som har skapt håndballjentenes posisjon i folket, det har også med typer som gir av seg selv å gjøre.

Og her er det grunn til å spørre om Hergeirsson tar tilstrekkelig høyde for kompleksiteten i hva jobben hans innebærer.

Balansen mellom det rent trenertaktiske og resultatfokuserte opplegget, og å samtidig oppfylle andre forventninger, er både krevende og prinsipielt interessant. Her er også forholdet til økonomiske samarbeidspartnere en problemstilling, der det kan oppstå utfordringer mellom forbund og de sportslig ansvarlige.

Hvor bør for eksempel grensen gå for hvor mye spillere skal stille opp for sponsorer på hvilke tidspunkter, med den iboende faren for energilekkasjer?

les også

Tallene som viser håndballjentenes fall

Det som i alle fall fremstår nettopp som en energilekkasje, og en unødvendig sådan, er at Hergeirsson bruker krefter på å klage over noe som er en naturlig del av gamet.

Kampen om å være en snakkis i valgfrihetens tidsalder er tøff, og håndballjentene bør først og fremst være superhappy med hvor mange som bryr seg om dem. Men om det skal forbli slik også i fremtiden, trenger vi at det spilles på flere strenger.

Det behøves både taktiske utlegninger om toere og treere - og skingrende falske versjoner av Tore Tang.

Håndball er jo mer enn bare håndball...

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder