Gurø Røen og Kjersti Arntsen, her under kvinnenes OL-finale i Rio de Janeiro, har gitt seg som håndballdommere.
Gurø Røen og Kjersti Arntsen, her under kvinnenes OL-finale i Rio de Janeiro, har gitt seg som håndballdommere. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Gubbeveldets dommertabbe

HÅNDBALL

Er «Årets dommerpar» i Norge virkelig ikke dyktig nok til å kunne dømme i herremesterskap? Eller er noe alvorlig galt med holdningene i internasjonal håndball-ledelse?

kommentar
Publisert:

Det er trist på mange plan at pionerene Guro Røen (31) og Kjersti Arntsen (38) har valgt å parkere dommerkarrieren.

De gir seg ikke fordi de ikke har lyst til å dømme.

De legger bort fløytene fordi de opplever å ikke få muligheten til å ta det naturlige steget videre på utviklingsstigen.

Ser man nærmere på de nypensjonerte dommernes CV, er det vanskelig å forstå den inngrodde motviljen til å la dem slippe til når det er herrer som kaster ball utaskjærs.

Dette dommerparet har dømt OL-finale i Rio de Janeiro.

Dette dommerparet har dømt Champions League-finale.

Dette dommerparet har dømt begge kjønn i hjemlig eliteserie over år.

Hvordan har så det gått?

Intet mindre enn fire ganger, senest i 2017-2018, er de stemt frem som «Årets dommerpar» (ekstern lenke) i Norge.

Altså anses de som bedre enn alle mannlige dommerkolleger sist sesong.

Og det i en kjønnsnøytral kåring, stemt frem av spillerne på toppnivå, som vel mer enn noen andre bør ha forutsetninger for å vurdere om Røen/Arntsen vet hva de holder på med.

Etter å ha opplevd nærmest alt på kvinnesiden, er det alt annet enn rart at et ambisiøst dommerpar hadde ønsket seg noe nytt å strekke seg etter.

Men den muligheten får de altså ikke.

IHF (Det internasjonale håndballforbundet) vil ikke slippe dem til i VM og OL, mens EHF (Det europeiske håndballforbundet) ikke er noe mer medgjørlige hva gjelder herrenes Champions League og EM.

Hvordan er så dette mulig?

Ikke er det mulig å forklare det med fysiologiske faktorer.

Det er selvsagt fullt mulig for kvinner å dømme herrer på en håndballbane, og det er ingen fysiske tester Røen og Arntsen ikke har bestått.

Spør du dem med ansvar for dommere og internasjonal rekruttering her til lands, er det ingen tvil om at duoen er sportslig kvalifisert.

Nå foreligger det en slaktende tilbakemelding fra observatører i IHF, som ifølge Adresseavisen blant annet konkluderte med: «Lever de fortsatt i Rio?» «Kan det være for at de tenker på et framtidig VM for menn?». «De må forandre oppførsel og mål». «På kort sikt er de langt unna IHF-arrangement for menn.»

Problemet med disse observatør-oppfatningene er at det finnes få konkrete parametre på hvorfor man mener Røen og Arntsen ikke duger, og det er all grunn til å stille spørsmål ved hvor fair behandlingen av dem har vært.

Dessverre er det umulig å la være å mistenke de internasjonale idrettsorganisasjonene for å ha et mannssjåvinistisk og paternalistisk problem.

Røen og Arntsen er voksne mennesker, som fint selv kunne avgjort om de mener presset på de største scenene i internasjonal herrehåndball er noe for dem. De trenger ikke noen hjelp til å herdes, aller minst fra en mannsdominert lederkultur.

I IHF har egyptiske Hassan Moustafa sittet med presidentmakten helt siden årtusenskiftet, og det er dessverre ikke demokrati, reform og et moderne tankesett som har preget lederstilen hans.

I stedet ser vi en verden som primært er innrettet av menn og for menn, og der kvinnelige dommere i de største herrekampene trolig blir sett på som noe unaturlig, uavhengig av hvor gode de er.

Nå er ikke bildet helt nattsvart.

I stadig flere nasjonale ligaer får kvinner dømme herrekamper, og i Frankrike-VM i fjor ble en kvinnelig duo historisk. Men det er et åpent spørsmål hvor mye av det som var en pr-gest på hjemmebane, sett opp mot om det var et skritt på vei mot reeell endring.

Noe av det aller tristeste med Røen og Arntsens exit, er at de gir opp kampen mot systemet etter å ha kommet så langt og fått til så mye.

Hvor lang blir ikke veien nå for neste kvinnelige, norske dommerpar med ambisjoner i samme retning?

For Arntsen og Røens del var det til slutt «all in eller ingenting».

De har en hverdag der mye annet enn dømming tar tid, og vil heller prioritere andre ting når dommerdrømmen ikke lar seg realisere.

Valget deres er definitivt til å forstå. Det er ikke de internasjonale idrettsorganisasjonenes.

Akkurat det kan man bli ganske motløs av å tenke på.

Her kan du lese mer om