Hjemmepublikumet ble under Bosnia-kampen tidvis overdøvet av en liten gruppe bortefans. Det ble noe helt annet mot Frankrike. Foto: Ole Martin Wold

Kommentar

Pipe-debatten: Så snille at det er ille

Diskusjonen om piping i håndball-EM handler egentlig om et dypere fenomen: Det er for mye kubjelle-koselig snillisme rundt norsk toppidrett.

Flere av de første reaksjonene på Ole Ereviks oppfordring om at hjemmefansen i Trondheim burde gjøre mer for å sette ut rivaler, var av det forutsigbare slaget.

Pipe mot motstanderen?

Fysj og fysj.

I den sosiale norske idrettsbevegelsen gjør vi jo ikke slikt.

«Det som er totalt feil med det han oppfordrer det norske publikumet til å gjøre, er at det skaper negativ lyd», raste supporterlederveteran Morten Hagenstuen.

«Bærtur» og «total skivebom» lød dommen fra en profil som John Arne Riise.

Men hva skjedde så?

Publikum i Trondheim Spektrum oppfylte delvis Ereviks ønske om å gjøre kvelden litt ekstra vanskelig for franskmennene. Etterpå ble nettopp dette hyllet av Sander Sagosen & co.

les også

Sagosen om Erevik-utspillet: – Hovedgrunnen til at vi vinner

Hadde da et mer markant publikum laget «negativ lyd»?

Negativt for hvem, i tilfelle?

Det er bare et år siden vi var gjennom en ytterst pinlig debatt om samme tema. Da ble Norge knust av Danmark i VM-finalen, og i «Boxen» hadde danske fans skapt en skikkelig heksegryte, med konsekvent buing mot Norge.

les også

Supporterleder slår tilbake mot Erevik: – Det er en skam

I den norske offentligheten oppstod det da en regelrett pipe-sutring.

Med dette som et tilbakevendende bakteppe er det interessant å stille et grunnleggende spørsmål: Hva er viktigst i toppidrett?

Er det å lage en så kameratslig atmosfære som mulig, der idealer om idrett som et «forbrødrende» fenomen dyrkes?

Eller handler toppidrett om å gjøre nesten alt for å vinne (innen reglenes grenser)?

Dersom vi står for sistnevnte, har selvsagt Erevik aldeles rett i at publikum bør gjøre sitt, også om det er ubehagelig for gjestene.

Ikke dermed sagt at det skal være rom for regelrett sjikane, à la det Klanen utsatte Herman Stengel for. Men det går an å gjøre atmosfæren utrivelig for rivalene uten å ty til den verbale søppelkassen.

Ole Erevik stod bak den store snakkisen foran Frankrike-kampen. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Et sentralt spørsmål er hvorfor det sitter så langt inne i den norske idrettskulturen å bli litt røffere i kantene?

Hvorfor er mentaliteten så lite fandenivoldsk?

Kanskje henger overdosen med kos sammen med at Norge har organisert idretten sin etter et «one size fits all»-prinsipp. Går det tidvis utover den rendyrkede topptankegangen der den trengs?

Den samme organisasjonen styrer alt og alle, og har selvsagt en viktig sosialiseringsfunksjon gjennom oppveksten. Men det er et hav mellom å legge til rette for 8-åringer og knivingen om å bli best i verden.

les også

Erevik ber om pipekonsert i EM: Kaller publikum pinlig

I Norge er spørsmålet om det å legge alt i én gryte skaper en organisatorisk mentalitet som blir i overkant snill?

Hvorfor har vi for eksempel ikke et tøffere ordskifte når ting IKKE går veien?

La oss ta et eksempel fra de to siste olympiske lekene: Sommer-OL i Rio ga Norge den svakeste medaljefangsten siden 1964, mens vintervarianten i Pyeongchang ble en gullbonanza.

Da hele norsk idrettsledelse var samlet til ting i vår, var visst sommeren glemt da vinteren ble hyllet.

Det er hyggeligst slik, må vite.

Akkurat som det er koseligere å trekke frem de systemkonforme utøverne enn å la folk som Petter Northug og Magnus Carlsen få idrettsgallahyllesten de fortjener.

les også

Slik blir håndball-EM på TV

Neida, det er sikkert ingen direkte sammenheng mellom disse eksemplene og hårsårheten rundt annet enn smil og samhold på tribunen. Men det er konturer av et større bilde her, som handler om å se idrettens ulike fasetter litt mer separat enn det gjøres.

Ja, kameratskap, verdigrunnlag, fellesskap og lagånd er ekstremt viktige faktorer i idrettens sunne samfunnsfunksjon.

Men toppidretten har på noen punkter sine egne mekanismer, som den norske idrettsoffentligheten kanskje bør være litt mer bevisste på.

Av og til helliger nemlig hensikten middelet i jakten på å vinne. Også om det innebærer et publikum som ikke er i søndagsskolemodus.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder