Hadde fortjent mye bedre

Endelig stiger pulsen i håndball-VM. Men dessverre har mesterskapet en ramme som ikke yter sporten rettferdighet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Torbjørn Bergeruds mesteromgang ble den store beholdningen da Norge vant puljen i hovedrunden mandag kveld. Seieren sørger for at Spania venter i kvartfinalen.

Den nye landslagssjefen Jonas Wille har fått en resultatmessig kjempestart, men fortsatt er det umulig å si noe om hvordan dette norske mannskapet kommer til å takle eksamen.

Til det har håndball-VM vært altfor preget av det den svenske stjernen Jim Gottfridsson kaller «blåbærkamper». Altså at nivåforskjellen blir så stor at underholdningsverdien forsvinner.

Som idrettsgren kan håndball skape den aller mest nervepirrende spenningen, men du skal være veldig interessert for å synes det er gøy når hele innledningen av mesterskapet blir en oppvisning i kalassifre.

Drøyest var Sveriges 47–12 mot Uruguay.

Tanken til den mektige presidenten Hassan Mustafa er å spre håndballen mest mulig geografisk, både hva gjelder deltagelse og når mandater med like mye makt uavhengig av aktivitet skal avgjøre hvem som får styre.

Kanskje er det mulig å si at tanken ved å øke til 32 lag i et VM er god i en ideell verden. Men sportslig sett er ikke håndballen moden for en turnering som gir oss så mange uinteressante kamper som dette mesterskapet har bydd på.

Men problemene for VM stopper ikke her.

Det er usikkerhet og kaos om tid og sted for kampoppsettet. Om vi legger til at det blir svært forskjellige forutsetninger for oppladning, med tanke på hviledager og reisevei, er det nok en gang noe som skurrer rundt Det internasjonale håndballforbundet (IHF). Det er selvsagt heller ikke sportslig heldig at Tyskland og Norge kjente utfallet i gruppen til Spania og Frankrike før de skulle gjøre opp om gruppeseieren.

Nå som vi går inn i kvartfinalene, forutsigbart nok med syv av åtte lag fra Europa, vil det forhåpentligvis bli langt mer drama og neglebiting. Det er tett mellom de beste lagene. Med en Bergerud i form og et mannskap der flere enn Sander Sagosen tar scoringsansvar, skal absolutt ingenting avskrives.

Men for mesterskapets underholdningsverdi og VM som produkt er det synd at spenningen får så store startvansker som et så stort startfelt tilsier.

Problemstillingen er ikke svart-hvit, og selvsagt er det fint at det jobbes målrettet med å utvide håndballen utenfor Europa. Men det er noe med å ta ting steg for steg. Ordningen med nivåinndeling i mesterskap fremstår nok mer hensiktsmessig fra et konkurranseperspektiv.

Det er noe med å ta ting i riktig rekkefølge, og nivået på de svakeste lagene er rett og slett ikke høyt nok til at dagens modell fremstår hensiktsmessig.

Slik internasjonal håndball er innrettet, er det jo strengt tatt ikke så mye mer enn meningen til én mann som teller når opplegget skal spikres.
Og Hassan Mustafa ønsker åpenbart å favne så mange som mulig, selv om både spenning og sportslig kvalitet i mye av mesterskapet blir ofret.

Det er synd. En fantastisk sport hadde fortjent en mer klarsynt ledelse.