I TYSKLAND: Ezinne Okparaebo tok denne uken imot VG på basen i Paderborn hvor hun har brukt egne sparepenger for å kunne trene siden mars.
I TYSKLAND: Ezinne Okparaebo tok denne uken imot VG på basen i Paderborn hvor hun har brukt egne sparepenger for å kunne trene siden mars. Foto: Krister Sørbø/VG

Okparaebo om SMS fra friidrettsforbundet: – Jeg fikk sjokk

Publisert: Oppdatert: 22.06.18 14:07
FRIIDRETT

PADERBORN (VG) Seks uker før EM i Berlin forteller Ezinne Okparaebo (30) at hun ikke har hørt noen ting fra friidrettsforbundet på 1,5 år. Norges raskeste kvinne har opplevd situasjonen som uvirkelig.

Sommeren 2015 noterte Okparaebo seg for sitt livs nest beste prestasjon under Beijing-VM med tiden 11,12 på 100 meter. Det var bare måneder etter at Oslo-jenta hadde blitt fratatt utøverstipendet til Olympiatoppen.

Året etter løp hun inn til sitt 11. strake NM-gull. Likevel ble hun vraket fra landslaget. Beskjeden fikk hun på SMS, før toppidrettssjef Håvard Tjørhom ringte henne senere på dagen.

– Det var 20. desember 2016. Rett før jul. Da fikk jeg en melding fra en person i friidrettsforbundet som gjorde det klart for meg at jeg ikke kom til å få noen støtte lenger.

– Hvordan reagerte du?

– Jeg fikk sjokk, forteller Okparaebo til VG.

Ble satt ut

Det siste året har Norges desidert raskeste kvinne holdt en lav profil, men denne uken tok hun imot VG i Tyskland. Her har 30-åringen trent i flere perioder siden mars. Oppholdene har Okparaebo betalt for med sine egne sparepenger.

Det er ingen luksus. Til vanlig konkurrerer hun i Diamond League. I Paderborn bor hun på et internat med andre utøvere av ulik kvalitet.

Kommunikasjonen med Norges Friidrettsforbund er fraværende – selv om Okparaebo allerede har kvalifisert seg til EM i august og denne sesongen har notert tider nær karrierebeste fra 2012.

– Ting har ikke vært lett. Det enkleste hadde kanskje vært å gi opp, å si at «jeg har oppnådd det jeg har gjort» og beveget meg mot noe annet, forteller Okparabeo.

Imponert trener

I stedet har hun valgt å satse hardt for å realisere potensialet sitt. Det imponerer Thomas Prange (44). Han er treneren som inviterte henne til lille Paderborn, hvor 20 grader kombinert med et lavt skydekke ligger som en klam hånd over friidrettstadion denne ettermiddagen.

Selv om Okparaebo i utgangspunktet styrer hverdagen sin selv, samarbeider hun tett med tyskeren.

– Ezinne er veldig fokusert. Hun vet hva hun vil. Hun kommer hit, til Paderborn, for å trene. Det er andre som ikke klarer å komme seg hit selv om de bor i nabobyene, mens hun kommer fra Norge. Det forteller meg at Ezinne ønsker å bli bedre, forteller Prange til VG.

– Hvordan er det å ha henne her?

– Vi har en stor gruppe. Det er veldig bra for alle. De andre kan lære av henne. Jeg er veldig imponert over starten hennes. Det er en av de raskeste i verden. Hun kan fremdeles forbedre seg på de siste 20 meterne, men det er fortsatt tid igjen til europamesterskapet, sier 44-åringen.

Nær ved å legge opp

Okparaebo understreker at hun ikke ønsker noen konflikt med Norges Friidrettsforbund. Hun har tatt innover seg at de ikke vil satse på henne. Men 30-åringen syns det har vært vanskelig å stå alene.

– Forrige sesong er den verste jeg har hatt på ni år. Jeg ble skadet, følte meg helt alene og mistet motivasjonen. Det var veldig tøft. Man må være sterk mentalt for å kunne stå i det. Jeg måtte ta en pause. Jeg måtte finne ut hvordan jeg ønsket å satse og hvem jeg ønsket å omgi meg med. Jeg kom frem til at jeg ville få positive folk rundt meg, folk som backer meg opp uansett, også i motgang.

– Vurderte du å legge opp?

– Det gjorde jeg. Selvfølgelig. Det var veldig frem og tilbake på hva jeg ville, men jeg visste innerst inne at jeg ikke hadde fått ut hele potensialet mitt. Det ville vært synd å ikke gå for det. Det er gjerne når ting er vanskelig og virker umulig at man kan få det store gjennombruddet, sier hun og smiler, sittende i utstyr fra hennes eneste gjenværende sponsor, Puma.

Må gi litt «f»

– Gjør du dette for deg selv nå, eller gjør du det for å vise friidrettsforbundet hva du er god for?

– He-he. Jeg bryr meg ikke lenger. Sjansene for å lykkes er størst hvis du gjør det for deg selv. Jeg må gi litt «f» i alt annet. Til syvende og sist er det jo dette jeg elsker å drive med.

– Hvilken dialog har du hatt med friidrettsforbundet det siste halvannet året?

– Ingenting. De har ikke kontaktet meg.

– Jeg leste for et par uker siden at de skulle kontakte deg for å hjelpe deg inn mot EM.

– Det leste jeg også. Ha-ha. Jeg leste det samme som deg!

– Men det har de ikke gjort?

– Nope.

– Hvilken begrunnelse har du fått for at de ikke vil satse på deg?

– Det må du neste spørre dem om. Gjør gjerne det. He-he. For jeg vet ikke.

– Hva kan være grunnen, tror du?

– Det er det de som vet. Ikke jeg. Jeg har ikke fått noen ordentlig grunn. Vi har ikke hatt noen samtale. Vi har ikke hatt noe møte siden 2016. Jeg har tenkt mye, men jeg henger meg ikke opp i det lenger. Hvis jeg ikke hadde klart å se forbi det, hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg kan ikke vente på at noen skal hjelpe meg. Jeg må hjelpe meg selv.

Sjefens forklaring

Toppidrettssjef Håvard Tjørhom forteller at Okparaebo har rett i at det ikke har vært noen dialog mellom dem det siste halvannet året. Han forstår også at hun ble skuffet over å bli vraket på landslaget, og forklarer avgjørelsen slik:

– Jeg skjønner at det kan ha vært overraskende, men det var resultatbasert ut ifra det hun hadde gjort. Vi tenkte langsiktig mot 2020. Det var finale- og medaljekandidater for OL som var utgangspunktet for satsingsgruppen som hun ikke ble en del av. Men jeg skjønner at det ikke er noen kjekk beskjed å få. Slike uttak er vanskelige. Hun er profilert og hun er den raskeste i Norge, i hvert fall på 100 meter, sier Tjørhom til VG.

– Hun forteller at hun ikke har blitt kontaktet i forkant av EM med tanke på å legge ting til rette. Hvorfor ikke?

– Jeg har så vidt pratet med klubben hennes om det, men det stemmer at det ikke har vært noe konkret ennå. Det må jeg gjøre. Det er noe vi ser på for flere utøvere, forteller Tjørhom, som ikke føler behov for å gå dypere inn på bakgrunnen for vrakingen.

Veien tilbake

For Okparaebos del ble sist høst et vendepunkt. Etter fjorårets pause fant hun frem gamle treningsdagbøker og bestemte seg for å satse alle sine ressurser mot Tokyo-OL i 2020.

I år har hun allerede løpt under EM-kravet fire ganger og nå har Okparaebo et berettiget håp om å vise seg frem under finalen i Berlin. Det hadde hun trolig ikke klart uten støtten fra sine nærmeste.

– Det er i denne perioden jeg har oppdaget de gode menneskene rundt meg. Familien min, vennene mine, folkene på Magnat treningssenter, den nye klubben min, fysioene som har hjulpet meg og Thomas. De har vært veldig viktig for meg. Jeg følte det begynte å løsne i januar. Etter løpet i Rudhallen tenkte jeg: «Greit. I’m back!» Det var virkelig en lettelse. Nå er jeg bare noen hundredeler fra mitt aller beste. Jeg har virkelig tro på at jeg kommer til å løpe fort i år, men jeg er fortsatt rolig. Jeg vet at jobben skal gjøres. Nå sikter jeg mot Tokyo i 2020, forteller Okparaebo, før hun avslører målet for EM om drøyt seks uker.

– Det er å løpe over målstreken i finalen og smile. En medalje hadde vært kjempekult, men det er å være fornøyd med det jeg har gjort som er målet.

Her kan du lese mer om