IAAF-president Sebastian Coe har fått mye kritikk for valget om Qatar som VM-arrangør. I 2022 er det fotballens tur.... Foto: NOUSHAD THEKKAYIL / EPA

Kommentar

Bare utøverne kan redde idretten: Frels oss fra det onde!

Etter at ideen om et VM i Qatar viste seg å være akkurat så dårlig som fryktet, beviser Sebastian Coe hvor lite idrettstopper skjønner av hva de steller i stand. Nå finnes bare én tenkelig vei ut av utføret.

Hvor mye grums skal egentlig en internasjonal idrettsverden finne seg i før det skjer noe?

Etter at friidrettens skandalemesterskap i Qatar endelig er over, er det 1141 dager til fotball-VM skal sparkes i gang samme sted.

Hvordan kommer denne perioden til å forløpe?

les også

Skuffelsen lover godt for OL: Oppvasken har enorm verdi

Det mest sannsynlige scenariet: Vi får en og annen tam diskusjon om menneskerettigheter, kanskje dukker det opp en kritisk rapport eller to, mens noen spillere og trenere er litt bekymret for varmen.

Men ingen foretar seg noe som helst.

«Business er business» og «the show must go on», vet du, også i en diktatorisk stat blottet for respekt for menneskerettigheter.

At nok et mesterskap er anskaffet med metoder som strider mot grunnleggende demokratiske prinsipper, er visst bare noe vi må leve med.

At det bokstavelig talt har kostet blod for arbeidere som bygger anlegg for sjeikene, er visst noe vi misliker, men ikke gjør noe mer ut av. Det ville blitt så mye styr av slikt, må du vite.

les også

Må løse melkesyreproblem til Tokyo-OL

Idretten er jo en så innmari viktig global brobygger. Eller vent litt, vi kan kanskje prøve å påvirke litt med våre verdier, slik våre idrettsledere elsker å trekke frem, hva nå enn det betyr.

Det er nå så sin sak med kritiske rapporter om brudd på menneskerettigheter, slike er det så mange av.

Og det er jo synd at folk som bygget stadion slet med å få lønnen sin, men lysshowet på Khalifa var ganske kult, da.

Uansett får det vel bare være sånn at idretten fremstår som legitimerende, nyttige idioter for regimer med et menneskesyn det lukter vemmelig av.

Så kan Sebastian Coe og andre smilende snakke om noen positive halmstrå i heten, i stedet for å ta inn hvor ille virkeligheten faktisk er blitt, og hvor uakseptable forholdene var i Qatar.

les også

Dopingsaken mot stjernetreneren: Den ultimate prestisje-krise

At krav for den interne tv-produksjonen innebar strengere kleskrav for kvinner enn for menn, mens det gikk helt fint at utøverne kler seg som utøvere gjør, viser hvor tøyelige kulturelle koder kan være.

Og er det så nøye at lokalbefolkningen i liten grad brød seg om å møte opp?

Sånn kunne vi fortsatt, og trolig er det akkurat det vi kommer til å gjøre.

Med mindre en naivistisk ønskedrøm en dag plutselig skulle bli realisert, da. Den innebærer at vi får flere som Sebastian Samuelsson og Beckie Scott, utøvere som bryr seg om annet enn seg og sitt i et kronisk sneversyn.

FIFA-pampene hadde jo vært sjanseløse den dagen de store stjernene og de fremste landene fikk nok kvaler til å sette hardt mot hardt.

«VM i Qatar har ikke legitimitet, så enten flyttes det eller så spiller vi ikke» ville vært effektivt om det kom fra et tilstrekkelig antall stemmer, med reell makt.

Men i virkelighetens verden, der det er tett mellom hyklerne, er det jo ikke her vi kommer til å ende. I realiteten har internasjonale idrettsledere sviktet igjen og igjen, og altfor få utøvere har motmæle-mot.

Når fotball-VM i Qatar sparkes i gang i 2022, vil diktaturet ha krysset av for enda en viktig pr-seier, heiet frem av en global sportspresse som er mer opptatt av pene scoringer enn stygge brudd på menneskerettighetene.

Synd, men skremmende sant.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder