SKUFFET: Jakob Ingebrigtsen fortviler etter søndagens 1500-meterløp i VM i Qatar. Foto: Bjørn Steinar Delebekk, VG

Kommentar

Skuffelsen lover godt for OL: Oppvasken har enorm verdi

Mange vil sikkert riste litt på hodet over intensiteten i Jakob Ingebrigtsens oppgjør med seg selv etter å ha blitt nummer fire i VM. Det er det ingen grunn til.

Når du ennå er tenåring og blir så skuffet over en fjerde- og en femteplass i Doha, så sier nemlig det alt om hvor mye mer vi kommer til å se fra Jakob Ingebrigtsen fremover.

Alt tyder på at vi får bøtter og spann med gull og glede fra den selvkritiske løperen i Qatar. I beste fall vil oppvasken i seg selv bli viktig for driven inn mot Tokyo-OL kommende sommer.

les også

Medaljehåpet brast for Jakob Ingebrigtsen: – Det er helt tragisk

For hele familien gjelder det nå å ta mest mulig lærdom av et mesterskap som ikke var A4 på noen som helst måte, frem mot et mål som også finner sted i varmen.

Denne søndagen i Doha var Timothy Cheruiyot storfavoritt, og ingen kan la seg sjokkere over at gullet på 1500 meter endte på kenyanske hender, eller rettere sagt langlemmede og lynraske ben.

Men måten Cheruiyot vant dette på, ved rett og slett å løpe fra resten akkurat som han ville i et brutalt blodtempo, var så rått at det fremstod uvirkelig.

Like brutalt, men med et annet fortegn, var oppgjøret en 19-åring fra Sandnes hadde med seg selv etter målgang. Og innholdet i selvpiskingen viser så til de grader hvor han legger lista allerede nå.

Enten kjemper du om gull - eller oppleves det hele som tull.

les også

Gjert Ingebrigtsen reagerer etter finaleløpet: – Spinnhakkende gale

De aller fleste i samme situasjon hadde liret av seg noen høflighetsfraser om erfaring og utvikling, om hvor nært det var, at det kommer nye sjanser - og at det var innmari gøy å konkurrere utpå der. Jakob Ingebrigtsen var mest opptatt av hvor utilgivelig han synes egen prestasjon var.

Dette viser igjen hvor langt unna Jakob Ingebrigtsen og resten av slekta er å være som «de aller fleste».

Kanskje er det nettopp derfor de har oppnådd noe så ellevilt som å ha tre brødre i samme VM-finale, som alle tidligere er blitt europamestere. 

Denne hangen etter å presse hverandre, etter å aldri godta noe annet enn det optimale, er sikkert mentalt slitsomt for hovedpersonene og omgivelser til tider.

Men den skrubbsulten som vokser ut av skuffelsen, der en fjerdeplass fremstilles det verste i Jakob Ingebrigtsens liv, er jo nettopp det familien må ta med seg fra et mesterskap som ikke gikk helt som de hadde håpet.

Her gjelder ikke noe objektivt blikk på resultatlistene eller å se det hele bildet, fra en gjeng som gir uttrykket «vinn eller forsvinn» tydelige ansikter.

Fremover vil Team Ingebrigtsen garantert stille seg selv en rekke vanskelige spørsmål, blant annet om det var klokt å satse både på 5000 meter og 1500 meter i mesterskapet.

Her er det vrient å vite hva som skyldes hva, for eksempel hvorfor Filip stivnet i semifinalen, og slik vinneren løp i finalen hadde det jo blitt kamp om plassene bak uansett. Dette får vi naturligvis aldri svar på, og det interessante de neste månedene blir hvordan et mesterskap de selv opplever som en nedtur blir brukt inn mot neste store mål.

Det handler som nevnt om Japan. Og en Jakob som før Doha brukte trening på å visualisere å løpe i ring rundt konkurrenter, kommer neppe til å gjøre mindre av det etter å ha skuffet seg selv.

Det får forhåpentligvis både han og hele det norske folket høste fruktene av til sommeren.

Dette er nemlig en lillebror det oser revansj av!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder