KNALLSTERK: Karsten Warholm løper inn til VM-gull i Doha. Rai Benjamin til venstre i bildet. Foto: Bjørn Steinar Delebekk

Kommentar

Den uredde urkraften

Glem «Rai rai». Det ble ikke «Samba». Ingen får urkraften fra Ulsteinvik ut av gullrytmen når det virkelig gjelder.

Snakk om å være immun mot press!

Om noen trodde Karsten Warholm skulle være preget av favorittstempelet, er det bare å tro om igjen.

Idrett er jo ikke farlig, og trolig er det den lugne tonen til trener Leif Olav Alnes, i kombinasjon med en skalle av de sjeldne, som skaper en hekkekonge helt uten frykt for å mislykkes. Å prente inn å sette idrett i kontekst er trolig med på å avvæpne alle tilløp til redsel for å mislykkes. «Vi kurerer ikke kreft eller noe sånt. For oss er det kjempeviktig, men vi må også skjønne at det bare er kappløping», sa Alnes klokt til NRK etter at gullet var gjenskapt resultatmessig.

les også

Warholm stormet inn til nytt VM-gull: – Kanskje blir 400 meter hekk den nye nasjonalsporten

Stemningsmessig var det selvsagt umulig å kopiere «What the hekk»-følelsen fra 2017 fullt og helt. Men prestasjonen ved å gjenskape suksess på den største scenen er minst like imponerende.

Ikke minst etter at Warholms har brukt fjorårets juling til å slå tilbake, ved å stabilisere seg som store hekkekongen av friidrettens 2019-versjon.

Denne gangen satte den store forhåndsfavoritten seg i respekt fra begynnelsen, og trolig var starttempoet nøkkelen til at han holdt så greit unna da det dro seg til, til tross for at slutt-tiden ikke ble sagnomsust.

På forhånd var det amerikanske Rai Benjamin og muligens skaderammede Abderrahman Samba «fra Qatar» (egentlig Mauritania) som potensielt kunne stoppe nordmannen fra å gjenskape gulldrømmen.

Men mot en selvtitulert viking var det ingen av dem som hang godt nok med på notene.

Med et mesterskap arrangert et sted der det aldri skulle ha skjedd, der grådigheten trumfer idrettsinteressen, kunne ikke rammen bli like uvirkelig som da 187 centimeter fra Dimna idrettslag kom først over mållinjen foran 60.000 tilskuere i London.

Ansiktsuttrykket, vikinghjelmen og den altoppslukende nasjonale euforien rammet den gangen inn et idrettsøyeblikk for evigheten. Men selv om det er en bismak over hele dette mesterskapet som sådan, gjør jo ikke det prestasjonen til Warholm noe mindre imponerende, og vikinghjelmen kunne komme frem nok en gang.
Og hvis vi skal touche innom et litt mer overordnet plan, er det noe med måten han har slått seg opp på, som er manifestasjonene av kjerneverdiene i den norske idrettsmodellen. 

For gull-repetitøren har det vært det lokale klubbmiljøet og ikke minst allsidigheten som la grunnlaget, frem til han sluttet å multitaske og innså at hekken var greia.

Partnerskapet med Alnes har de siste årene skapt noen synergier det bare er å ta bølgen for, og dobbelt verdensmester og regjerende europamester sier mye om både fysisk og mental styrke.

 Legger vi til den akkurat passe frekke replikken, der selvtilliten aldri bikker over i det klysete og humoren ligger tett utenpå, så har vi rett og slett nå en friidrettsutøver som vil hevde seg sterkt i de årlige kåringene over landets fremste utøver på tvers av grener.

Her kan det fort bli en kamp med Jakob Ingebrigtsen, men da må sistnevnte levere bedre på 1500 meter enn hvordan det endte på 5000 meter i Doha.

 Tenåringen gjorde et realt forsøk, men gikk nok litt for hardt litt for tidlig, eller var for «hissig på grøten», for å låne Gjerts ord. Med en Henrik som ikke hadde farten og en Filip som fikk magetrøbbel, ble femteplassen til lillebror en beholdning som ikke helt levde opp til familiedrømmen.

Men det gjorde Karsten Warholm så til de grader. Snakk om finne gullrytmen når det gjelder!
Og snart er det OL ...

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder