Caster Semenya fikk ikke være med i VM i Doha. Striden står om hun kan pålegges hormonbehandling som forutsetning for å få starte i kvinneklassen. Foto: Arnd Wiegmann / X90184

Kommentar

Semenya får ikke være med: Det umulige dilemmaet

Halimah Nakaayi er ikke verdens raskeste kvinne på 800 meter. Er det da fair at hun fikk kapre gullet i Doha?

Rent juridisk er det uomstridt at Caster Semenya (28) er definert som en kvinne.

Løperen er den samme som – helt lovlig – har kunnet innkassere tre VM-titler og to OL-gull på 800 meter.

Dersom hun hadde fått lov til å stille på startstreken, tyder mye på at samlingen hadde blitt enda større i Doha.

les også

Coe forsvarer Semenya-utestengelse: Vil beskytte kvinnene

Men midt i karrieren står Semenya i en personlig, juridisk kamp om å få være den hun er – også som idrettsutøver.

Selv om siste ord ikke er sagt i rettsapparatet, har sveitsisk høyesterett bestemt at «Det internasjonale friidrettsforbundet» (IAAF) inntil videre har rett til å innføre startnekt. Kravet IAAF stiller er en hormonbehandling som får testosteronnivået ned, sammenholdt med hva Semenya er født med og som har fulgt henne gjennom karrieren.

Ugandas Halimah Nakaayi feirer gullet på 800 meter. Det hadde neppe skjedd om Caster Semenya hadde fått være med. Foto: ANTONIN THUILLIER / AFP

Denne saken må være noe av det mest sammensatte og fasitfrie idretten har stått overfor. Uansett hvor man står, vil den motsatte siden kunne føre et godt resonnement om urimelighet.

Enten kan man med viten og vilje ha diskriminerende regler overfor Semenya og andre kvinner med en såkalt «46 XY DSD»-tilstand.

Eller så vil resten av feltet kunne oppleve at man stiller til start under urettferdige forutsetninger.

les også

Semenya utestengt fra VM uten hormonbehandling: – Veldig skuffet

«46 XY DSD» innebærer at personene har vagina, men ikke eggstokker, og at kroppen naturlig er utstyrt slik at testosteronutviklingen er høyere enn det normale blant kvinner. Dessuten vil en del personer med DSD («different sexual development») være noe som kalles «androgensensitive», som blant annet betyr at musklene kan gjøre seg nytte av det økte testosteronnivået.

les også

Semenya serverte supertid på 800 meter

Er det da innenfor å kreve at det skal tukles med biologien for å få delta i kvinneklassen?

Her lever en betent problemstilling i et innviklet landskap, i skjæringspunktet mellom juss, forskning og medisin.

Det som forandret alt for Semenya, var at IAAF valgte å innføre en ny regel midt i karrieren hennes.

Den krever at utøvere med DSD må ned i testosteronnivå, men kravet gjelder av en eller annen grunn bare utøvere på distanser mellom 400 meter og en engelsk mil.

Dette har fått mange av Semenyas tilhengere til å se på regelen som skreddersydd for å stoppe akkurat henne, og det fremstår litt uvisst hvor godt grunnlaget er for å avgrense reglene til disse distansene.

les også

Semenya hastestarter før hormonregelen trer i kraft

Er det godt nok bevist at effekten av medfødte egenskaper er så mye mer utslagsgivende her enn på andre distanser, der kravene ikke gjelder?

Hvorfor kan for eksempel kvinnelige sprintere få løpe hvis man er født som Semenya, men ikke 800-meterutøvere?

IAAF mener at regelen er nødvendig for å beskytte en kjønnsdelt idrett, og Sebastian Coe & co. stakk av med en knepen seier da Semenya klaget saken inn for Idrettens voldgiftsrett (CAS). Her var dommerne delt 2–1.

les også

Caster Semenya tapte mot Det internasjonale friidrettsforbundet

Dommen konkluderer med at det foreligger diskriminering, men mener den er rettferdiggjort.

Det har medført protester fra både hennes støttespillere og enkelte faglige miljøer, som mener det er farefullt og uetisk å stille krav om fysisk forandring for å få et startnummer.

Det er også en intens kamp innen «født sånn vs. blitt sånn»-segmentet.

Hvordan skal man bevise hva av Semenyas egenskaper som skyldes genetiske forhold, og hva som kommer av nedlagt iver, svette og tårer på treningsfeltet?

Inntil i sommer håpet sørafrikaneren å få løpe i Doha, men det fikk hun altså ikke, selv om ankesaken ikke er avgjort i det sivile rettsvesenet.

Så omtrent her står vi.

Mange vil mene at hensynet til en større gruppe må veie høyere enn til enkeltindivider, og at kravene til Semenya og andre med disse biologiske særtrekkene, er et nødvendig onde for å oppnå like konkurransevilkår.

Samtidig er det altså hevet over tvil om at jussen karakteriserer Semenya som en kvinne.

Er det da opp til idretten å behandle henne som noe annet?

Og hvor like er konkurransevilkårene ellers i idretten, der genetiske faktorer spiller inn overalt? Er det noe urettferdig over at Michael Phelps har fysiske forutsetninger som er som skapt for svømming?

Sjelden har vel uttrykket «damned if you do and damned if you don’t» vært mer dekkende. Og akkurat nå er det Semenya konklusjonen går utover.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder