Gjert Ingebrigtsen har trent frem tre europamestere på 1500 meter.
Gjert Ingebrigtsen har trent frem tre europamestere på 1500 meter. Foto: Bjørn S. Delebekk

Gjert kan skape gallafloke

FRIIDRETT

Når den aller råeste seiersrusen har roet seg, dukker det opp et par krevende problemstillinger i kjølvannet av Ingebrigtsen-familiens medaljerush.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 14.08.18 23:13

Det etablerte Idretts-Norge står nå på hodet i hyllesten av tidenes mest fascinerende familieprosjekt.

Alle er jo enige om hvor fantastisk det er at Jakob Ingebrigtsen er dobbelt europamester, og det på et tidspunkt der foreldrene Gjert og Tone fortsatt har rett til å motta barnetrygd for ham.

Men valgene som er tatt langs veien, som altså har gitt oss tre europamestere fra en og samme familie, har vært alt annet enn konfliktfrie.

«Er du god nok, er du gammel nok»- mantraet er nemlig ikke helt i takt med oppleste og vedtatte sannheter her til lands.

Ved en rekke anledninger, og senest nå i kjølvannet av EM, har familien Ingebrigtsen fortalt om hvordan de har følt seg motarbeidet, og om tilbakevendende kritikk av satsingen og treningsspissingen fra ung alder.

Og det er ikke dagligdags kost i idretten at flere medlemmer av en frittalende familie jevnlig taler den norske idrettsmodellen midt imot.

I de norske barneidrettsbestemmelsene, som ble vedtatt av Idrettstinget i 2007 og revidert i 2015, står variasjon, trygghet og sosial inkludering i fokus. Grunntanken er å få med flest mulig, og da er et virkemiddel å ikke anvende resultatlister, tabeller og konkurranser før i det året barna fyller 11.

Den tankegangen harmonerer dårlig med hvordan løpsbrødrene har satset, og Ingebrigtsen har flere ganger rettet kritikk mot at han mener det norske systemet er for defensivt med talentene.

«Om noen forteller deg at du skal ikke være god nå, men om fem år, så virker det hemmende og demotiverende for utøveren», har han tidligere uttalt til NRK.

Selve diskusjonstemaet er temmelig krevende, og viser hvilke utfordringer idrettspolitikken rommer.

Spørsmålet er hvor strenge regler og normer man bør ha, for å både ivareta leken og det sosiale, men samtidig gjøre det tilstrekkelig mulig for dem som vil bli best til å optimalisere opplegget fra et gunstig tidspunkt.

Her er det flere faktorer som blir interessante fremover.

Det er en åpenbar fare for at familiesuksessen kan bli en misforstått inspirasjon for overivrige fedre, som ikke har 52-åringens kvaliteter og evne til å sette satsing i perspektiv.

Gjerts metode har som grunnprinsipp at han er far og fasilitator for å realisere barnas drømmer. Den handler IKKE om at han skal realisere seg selv gjennom deres prestasjoner.

Denne forskjellen er det helt avgjørende å være tydelig om, for det er ikke bra om deler av Ingebrigtsen-stilen blir kopiert, uten at resten av forutsetningene er på plass.

Det er også et relevant spørsmål på hvilket grunnlag barn, og ikke minst i hvilken alder, har forutsetninger for å avgjøre om det egentlig er i deres interesse å gjøre det Jakob Ingebrigtsen selv kalte å «ofre barndommen», for å nå målet om å bli aller best i noe.

I Jakobs tilfelle er han krystallklar på at han vil fortsette med denne livsstilen, som er blitt bedre formet etter at de to eldre hadde brøytet vei, og han vet at kravene og kompromissløsheten har vært oppskriften for å lykkes.

Men det er ganske mye som skal være på plass for at Ingebrigtsen-metoden ikke skal koste mer enn den smaker.

Et annet spørsmål er hva som skjer med «Årets trener»-prisen på Idrettsgallaen til vinteren.

Sportslig sett skal du stå tidlig opp om morgenen for å finne en mer velfortjent vinner enn 52-åringen fra Lura, etter det som skjedde i Berlin.

Men det er unektelig en litt snodig situasjon som vil oppstå når pappa Ingebrigtsens navn eventuelt ropes opp i Stavanger i januar.

Selv om idrettspresidenten har rett i at barneidrettsbestemmelsene ikke setter bom for kvaliteten på treningen, blir det et innslag av kamelspising å utdele heder til en som er så kritisk til selve modellen utdeleren har knesatt.

Gjert Ingebrigtsen og storfamilien fra Sandnes har lykkes med å finne en vei som fungerer for dem, men som ikke er for de fleste.

I mange år fremover skal nok det brede idrettspublikummet få mer glede over at det finnes en type som «head of seven».

Men en gjeng med Gjert-wannabes er det siste norsk idrett trenger.