THORKILDS-EN: Andreas Thorkildsen jubler etter å ha vunnet EM-gull i spyd under EM i friidrett i Barcelona 2010. Foto: Cornelius Poppe NTB scanpix

Kommentar

VGs sportssjef kommenterer: Ikke glem at Thorkildsen er en av våre største

Det er bare å glemme de siste årene når Andreas Thorkildsen (34) nå gir seg i det stille. Tre måneder før han kunne vunnet sitt tredje OL-gull i Rio er det på tide å gi mannen en solid applaus.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Spydkarrieren som endte i dag fikk en dårlig avslutning. En 6. plass i VM-finalen i 2013 og sisteplass i Bislett Games året etter ble fulgt opp av et endeløst skademareritt.

Men la det være klart: Det er ikke de siste årene den dobbelte OL-mesterens ettermæle bør dreie seg om.

Man har kunnet kjenne lusa på gangen, all den tid 34-åringen knapt har konkurrert på to år mens skjegget har vokst. Og heller ikke gitt særlig mange intervjuer. Karrierepunktumet var det tilsvarende lite schwung over: En Twitter-melding, en kort tekst på Friidrettsforbundets hjemmeside med et uskarpt bilde - og informasjon om at hovedpersonen selv er i USA og ikke vil være tilgjengelig før i uke 21.

En forventning til norske idrettshelter er at de skal stå opp tidlig om morgenen, være et forbilde til de legger seg og smile i portrettintervjuene. Thorkildsen passet kanskje aldri helt inn i dette bildet, hans tidvis arrogante stil sikret ham neppe plass innerst i alle hjerterøtter, men fyren har alltid vært seg selv.

Ærlig, ujålete, temperamentsfull, dominerende, sterk. Både i kropp og hode. Alle egenskaper som har vært medvirkende til en fantastiske karriere. At det ikke var hans overmenn på friidrettsbanen som til slutt fikk ham til å gi opp, er et typisk for en mann som passer ypperlig til det forslitte begrepet vinnerskalle.

Spydkast er ekstremt fysisk krevende, en mer teknisk sport finnes knapt, og skaderisikoen er stor når en toppkaster drar til: Venstrefoten må tåle et trykk tilsvarende ett tonn i det såkalte stemmet. Ett spydkast som ikke går som det skal, tar det fire-fem dager å komme seg fra. Ett kast som går virkelig galt, gir en skade. Som naturlig nok er lett å slå opp igjen. Da er det til å begripe at man må være 100 prosent, og det har ikke Thorkildsen vært på flere år.

Trist, for Thorkildsen har virkelig prøvd å komme tilbake den tålmodige veien gjennom kjedelig trening og konkurransefri uvanlig lenge. Og trist for norsk sommeridrett, for gudene skal vite vi trenger både profiler og potensielle gullvinnere.

Mens OL-gullet i 2004, med lua, som nykommer på stjernehimmelen var et eventyr, forteller det faktum at han tok mesterskapsmedalje de kommende årene frem til og med 2011 mye om hvor stor han var.

KOMMENTERER: VGs sportssjef Øyvind Brenne. Foto: Jan Petter Lynau VG

Øyeblikket fra OL-gullet i Beijing i 2008, hvor Thorkildsen forsvarte prestasjonen fra Athen med olympisk rekord på 90,57 meter i femte omgang, står igjen som det kanskje aller stolteste.

Diskusjonen om tidenes største i norsk friidrett trenger ikke å bli lang, og i norsk idrett for øvrig er nok en topp ti-plassering vanskelig å komme unna. Bak gamle dagers kunstløpdronning Sonia Henie - og vinterkongene Bjørn Dæhlie og Ole Einar Bjørndalen - er det i alle fall ikke mange som overgår spydkasteren.

Uten at rangering er veldig viktig. Men, på en dag som dette, er det greit å minne om.

Nedturene på slutten er lett å huske best akkurat nå. Men de er det bare å glemme. Denne mannen har levert en spydkarriere nasjonen neppe vil få oppleve igjen.

I dag er det bare å takke for innsatsen.

Husker du fra 2004? Så lenge trodde treneren Thorkildsen ville holde på

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder