IKKE TID: Ole Kristian Selnæs jager målscorer Bjørn Maars Johnsen opp etter utligningen mot Slovenia. Selnæs ville ha flere mål, ikke feire utligningen ... Foto: Bjørn S. Delebekk

Kommentar

Talent og temperament – endelig stemmer det for Selnæs

LARNACA (VG) Da Bjørn Maars Johnsen utlignet mot Slovenia i sluttminuttene, kastet medspillerne seg over ham. Det mente Ole Selnæs (24) de ikke hadde tid til. Han jaget i stedet på spillerne, ville ha ballen kjapt tilbake på midten. Midtbanespilleren mente Norge kunne rekke en scoring til.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Det oppsummerer godt et ekstremt talent, en spiller som i ungdomsårene var så god at ryktet raskt nådde Lerkendal – og så Ullevaal stadion. Her var det en spiller, sønn av en tidligere Rosenborg-keeper, som hadde det meste, blikk, fotballforståelse i evnen til å se hele banen, en ekstrem venstrefot – og et like ekstremt temperament.

Det hadde faren også. Ivar Selnæs mener sønnen har arvet et temperament som ikke ble synlig så ofte, fordi faren sto i mål ...

Broren, Erik, selv fotballtrener i dag, snakker om en gutt som den dag i dag blir skikkelig forbannet hvis han taper i Monopol i juleselskapet i Trondheim ...

68 gule kort er det blitt på Ole Kristian Selnæs, på klubb og landslag, siden 14-årsalderen. Det høres enormt ut for en 24-åring. Men så har han også spilt flere kamper enn de fleste på de 10 årene: 265 obligatoriske, for å være nøyaktig.

FORSKJELL: Erik (til venstre) og Ole Selnæs etter en fisketur. Så stor var forskjellen da Ole spilte fotball med broren og kameratene. Foto: Privat

Vinnerviljen og temperamentet gikk hånd i hånd. Han måtte tidlig lære seg å stå opp for seg selv, der han spilte med og mot den fem år eldre broren sin, Erik – og hans kamerater. Ikke bare var han langt yngre enn de han spilte mot, han vokste ikke til før han ble konfirmert.

Som småguttspiller handlet det om å «berge liv» for Ole Selnæs. Og sånn ble det både «flueblikk», som Nils Arne Eggen kaller en spiller som ser hele banen i ett – og et ekstremt temperament. Men det tok ikke lang tid før den lille gutten var på nivå med de fem år eldre kameratene. Bror Erik husker at forskjellen kjapt ble «hvisket ut». Og etter hvert slo han også broren i «førstemann opp trappa» hjemme. Det var viktig for Ole Selnæs. Tårene og sinnet preget oppveksten, på grunn av den ekstreme viljen til å vinne, ikke tape. I noe.

Selnæs tok tak i egen svakhet – var best i det meste mot Slovenia

Fikk laget Selnæs spilte på innkast mot seg, ble det fort tungt – både for Selnæs og linjemannen som hadde vinket med flagget. Vinnerviljen var så enorm at hvert lille nederlag ble stort. Det som, av mange, ble sett på som dårlig atferd, var en del av viljen til å vinne.

Sånn oppfattet i hvert fall de som trente stortalentet Ole Kristian Selnæs. 17 år gammel dominerte han for Rosenborg mot Ajax og Liverpool i en stor internasjonal turnering for G-19-lag. Det var i 2011. Siden har vi egentlig bare ventet på at dette – en dag – skulle overføres til det høyeste nivået, på A-landslaget.

Men det kunne sett annerledes ut, hvis kretsen hadde fått viljen sin. De ville nemlig ikke nominere 15 år gamle Ole Selnæs til landslagssamling. Rosenborg truet med anmeldelse av den de mente ikke gjorde jobben sin. Det endte med at Selnæs ble tatt med til G-16-kamp på Færøyene – som venstreback. Men etter én trening så treneren, Øyvind Nilsen, at dette var den perfekte, sentrale midtbanespilleren.

Fransk brannfakkel om Ole Selnæs: – Kunne spilt i PSG og Barcelona

Mot Færøyene gjorde Ole Kristian Selnæs noe neppe mange andre fotballspillere har gjort: Han skrudde to cornere i mål, en i hver omgang ...

Ole Kristian Selnæs stilte enorme krav til seg selv i oppveksten, var aldri fornøyd. Iblant kunne det gå ut over en linjemann, en dommer eller en motspiller. Kanskje til og med en medspiller. Unge Selnæs lot seg ikke blende hverken av med- eller motspillere. Han ville bare videre, ville vinne. Og da var det ikke direkte populært da linjemannen løftet flagget da ballen var et par centimeter over sidelinjen ...

SVERRESBORG: G-12-laget til Sverresborg. Ole Selnæs nummer to fra venstre i den midterste rekken. Foto: Privat

De fleste fotballspillere blir frustrerte fordi de ikke strekker til. For Selnæs ble det mer omvendt: Han ble frustrert fordi medspillerne ikke var på samme bølgelengde.

Det er de i dag.

24 år gammel ser vi den Ole Kristian Selnæs som alltid har vært der, han har bare ikke fått det helt ut på landslaget. Det ble nesten en myte at han ikke kunne spille i en toer sentralt, at Ole Kristian Selnæs kun fungerte som den dyptliggende ballfordeleren i en treer på midten.

Dette har vi ventet på, Selnæs

Denne kommentatoren er ikke uskyldig der. Han hadde begynt å tvile. Ikke på fotballferdighetene, men at han ikke klarte å tilpasse seg landslagets måte å spille på.

De siste tre landskampene har vist at jeg tok feil, veldig feil.

Det har vært en fryd å se Ole Kristian Selnæs spille fotball på landslaget de siste månedene. Mot Slovenia satt vi så nær banen at vi fikk helheten på nært hold: Snakk om å styre spillet, snakk om å variere styringen, snakk om pasningsfot. Det handler om «vekting», at alt i pasningen stemmer – farten, vinkelen og høyden.

7–6–7 er VG-børsen for Ole Kristian Selnæs i de tre siste landskampene. I to av dem var han banens bestemann. Nå står han med 22 landskamper. Tar vi med de aldersbestemte så har han 70 kamper for Norge.

Tidligere landslagsstjerne angriper Ole Selnæs

Selnæs har tydeligvis tatt tak i det som måtte forbedres. For det finnes nok av eksempler på dem som egentlig hadde alt, men som ikke fikset å gjøre noen endringer – for at helheten skulle bli bedre.

Ole Kristian Selnæs er blitt smartere med ball – også defensivt. Og han håndterer temperamentet bedre, håndterer viljen til å vinne på en annen måte.

Fortsatt blir det noen gule kort. Men ingen vinner fotballkamper med bare snille gutter på banen.

KOMMENTERER: VGs Knut Espen Svegaarden. Foto: Hallgeir Vågenes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder