Det haster å lytte til dommerne!

Det bør blinke i alle varsellampene på Ullevaal når dommere som føler seg utrygge ikke tør å si ifra om det – av frykt for represalier fra NFF.

Flere dommere VG har vært i kontakt med den siste tiden, forteller om opplevelser som er rystende på ulike vis. Men én fellesnevner er ekstra skremmende på systemnivå: Den handler om ytringskulturen, eller opplevelsen av fravær av noe slikt, innad i NFF-systemet.

Når dommere utsettes for ekstreme påkjenninger, er det minste de burde forvente at det finnes et voksent apparat rundt, som støtter dem og er lydhøre for kritikk og innvendinger.

Er det slik i fotballforbundet?

På sentralt nivå har NFF fått mye fortjent ros for et målrettet arbeid med åpenhet og kommunikasjon, og de har selv snakket om en organisasjon som på et tidspunkt fremsto som «angstbitersk», og hvordan de har forsøkt å gjøre noe med dette.

Spørsmålet er i hvilken grad innsatsen har båret frukter utover i systemet, for eksempel i Oslo fotballkrets.

Hvordan behandler kretsen dem som tar oppgaven med å være kampledere?

Flere av dommerne VG har vært i kontakt med skulle gjerne stått frem med navn i avisen, men de forteller at de ikke våger, blant annet av frykt for at kretsen gir dem færre kamper om de retter åpen kritikk i det offentlige rom.

Dette underbygges av en undersøkelse utført blant dommere i lavere divisjoner, der et flertall av dem som svarte uttrykker en grad av frykt for represalier dersom de kritiserer kretsen.

Det er umulig å si noe sikkert om realismen i om de hadde risikert noe slikt, ei heller kan vi fastslå hvor utbredt oppfatningen til disse dommerne er. Men det er egentlig ikke spesielt relevant. Innholdet i disse dommernes opplevelser er nemlig i seg selv en indikator på at NFF bør se nærmere på kultur, klima og hvordan dommere blir fulgt opp.

Det er også interessant å lese kronikken til toppdommer Espen Eskås, som fremmer et berettiget krav om bedre støtte til standen.

Det er hevet over tvil at dommergjerningen er krevende. Selv i en fotballkamp uten ekstraordinære forhold, er det å ta på seg en utsatt posisjon hver gang man finner frem fløyten og kortene. Men som de siste ukene har vist, forekommer det også hendelser av en alvorlighetsgrad som er fullstendig uakseptabel, noe det er avdekket at NFF mangler gode nok systemer for å håndtere.

Det kan nå heldigvis være bevegelse innad i organisasjonen om noe som selvsagt skulle vært på plass for evigheter siden – at voldsepisoder som bryter med straffeloven blir anmeldt til politiet av forbundet. Men problemet stopper nok ikke her. Mye tyder på at NFF ikke i tilstrekkelig grad stiller opp for egne dommere – ved å verne, støtte og beskytte dem – på det nivået som burde forventes av organisasjonen.

Tenk deg at du som dommer har brukt fritid på å høre gjentatte ganger hvor udugelig du er.

Kanskje er du blitt sjikanert direkte?

Dyttet?

Spyttet på?

Truet?

Eller i ekstreme tilfeller blitt slått eller sparket?

Har du da et solid apparat i ryggen når det virkelig røyner på? For eksempel en krets som, i tillegg til å anmelde til politiet, sørger for en robust reaksjon innenfor idrettens regler, slik at det sendes et tydelig signal om hva fotballen slett ikke finner seg i.

Blir dommernes rapporter og opplevelser godt nok lyttet til?

Og kanskje enda viktigere, den rent menneskelige faktoren: Hvor gode er systemene for personlig oppfølging, støtte og tilbud om dypere assistanse til dommere som har opplevd noe traumatisk?

Ut fra beretningene til dommere VG har vært i kontakt med, er det åpenbart mye å gå på her.