NICE i NICE: Nordirske og polske fans koste seg på tribunen i Nice da lagene møttes søndag. Polen vant 1-0. Foto: Eddie Keogh Reuters

Kommentar

VGs sportssjef kommenterer: Ikke la idiotene stjele hele EM-inntrykket

MELLOM NICE OG ST.ETIENNE (VG) Vold og faenskap
preger overskriftene fra Frankrike. Naturlig nok. Men EM oppleves heldigvis det meste av tiden som en herlig folkefest.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Bråk i Marseille, tilskuere som angripes inne på stadion og fengsling av hooligans. Supporter død etterfall. Nye gatekamper i Lille. Russere med actionkamera festet til hodet på jakt etter ofre. Vakter som ikke sjekker hva man tar med seg inn på kamp. Og en konstant terrorfare.

Jeg forstår hvis hovedinntrykket hjemme er at det er livsfarlig å oppholde seg i Frankrike om dagen.

Så la det være helt klart: Forholdsregler for terrorisme i 2016 kan man aldri ta for mange av. Og scenene før og etter Russland – England i Marseille var uakseptable. Derfor var det, som kollega Trond Johannessen så godt skrev samme kveld, ikke mulig å glede seg over EM.

Men alle saker har to sider, og etter å ha Nice-feriert med familien i en EM-by i kjempestemning, er det lett å trekke linjer til egne erfaringer som turist i mesterskap:

Til Köln, hvor alt føltes kontrollert selv med titusenvis av engelske fans uten billett, i 2006.
Til Cape Town i 2010, hvor fornøyde turister og stolt lokalbefolkning lagde en vidunderlig ramme.
Og til det det som opplevdes som et trygt Kiev i 2012, hvor politimennene drakk øl mens de så kamper på storskjerm.

Inntrykket av den samme, normale mesterskapsstemningen er bare forsterket gjennom de første dagene på jobb som akkreditert journalist i EM-landet. Denne teksten ble påbegynt i en liten Peugeot-leiebil på vei fra Nice til Lyon sammen med en kompisgjeng fra Nord-Irland som bydde på skyss i vårt skjebnefelleskap: Air France-ruten til knutepunktet Lyon var kansellert, øvrige fly var fulle og seks timer i leiebil var beste utvei.

Det var en omtanke som er langt mer typisk for fotballsupportere i mesterskap enn slåssidiotene som oppsøker bråk. Selvsagt med unntak, ingen skal påstå at fotballkulturen utelukkende er sjarmerende og positiv, men felleskapsfølelsen til folk på tur i nasjonens farger er forbløffende.

Sjekk bare bildene fra forbrødringen før Sverige-Irland, hvor fansen sammen «heier» en trikk forbi bare for å kaste seg sammen i dans i gatene så fort plassen er ledig eller kjører allsang på Abbas «Dancing Queen».

Sang, faktisk 24 timer i døgnet, hørte vi også fra den irske puben i gamlebyen i Nice, 50 meter fra Promenade de Anglais: «Everywhere we go – everywhere we go, we are the Ulster boys; making all the noise, everywhere we go».

Og støy laget de, nordirene på tur, men aldri drøyere enn takfaste rop om Polen-stjernen Robert Lewandowskis endetarm, som i fotballsupporterkontekst må anses som flørting med rivalen. De mindre høylytte polakkene tok det da også med et eneste stort smil.

Franske bråkmakere klarte likevel å bryte idyllen. Hundrevis av grønne og røde sang ved siden av hverandre i timevis på lørdagskvelden, men det tente til da lokale ultras blandet seg inn. Heldigvis roet det seg raskt, men nyhetsbyråenes rapporter om sju skadede skapte naturligvis overskrifter over hele Europa.

Dagen etter møttes lagene på Allianz Riviera. Dit reiste jeg med kone og et lite barn – under 24 timer etter galskapen i Marseille. Og det føltes trygt fra første sekund.

VG I FRANKRIKE: VGs Øyvind Brenne var på ferie i Nice i starten av EM, og tok med datteren Leona på fanget på Allianz Riviera Arena under Nord-Irland - Polen. Nå skriver han om opplevelsen som akkreditert EM-journalist i Frankrike.

Politiet sperret av alle gatene fra Nice sentrum og de 13 kilometerne ut til stadion. Et tilsynelatende uendelig tall av gratisbusser hentet folk til stadion. Politifolk stod ved alle lyskryss og viftet bussene frem, og det var ikke én bil å se på veien. Området rundt arenaen var totalt avstengt i flere kilometers radius. Bussene stoppet over en kilometer unna det som for øvrig er en mindre kopi av verdens kanskje stiligste hjemmebane, Allianz Arena i München. Derfra hadde vakter og politi god oversikt til å se på fansen vandrende mot stadion – polske og nordirske side om side. Ved inngangen måtte man gjennom to sikkerhetssjekker. Et helikopter sirklet over området.

Inne på tribunen var det en stemning helt på høyde med det beste jeg noen gang har hørt. Faktisk var det så bra at vi ventet med å gå inn, og byttet til oss dårligere plasser, for å unngå det største trykket for den toårige tilskueren. Som, etter å ha kommet over det verste støysjokket, tok frem tegnesakene og satt rolig på undertegnedes fang kampen igjennom. På spørsmål om hun hun heiet på de grønne eller røde, så hun dumt på meg og svarte: «Jeg heier jo på Norge, pappa».

Kanskje hun får oppleve rødt, hvitt og blått i mesterskap en gang. Det hadde vært morsomt, ikke bare fordi vi er en nasjon sulteforet på deltakelse på banen. Opplevelsene rundt er jo minst halve moroa.

Heldigvis har de aller fleste her i Frankrike skjønt akkurat det. Så får vi håpe idiotene ikke klarer å ødelegge mer av gleden de neste ukene. Den seieren fortjener de ikke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder