Her er Nils Arne Eggens tale til sønnen

FOTBALL

Dette er far Nils Arne Eggens egne ord fra begravelsen til sønnen Knut Torbjørn Eggen.

Publisert: Oppdatert: 19.05.16 23:52

«Jeg må si det at det er både tungt og trist å stå her og ta farvel med deg, Knut Torbjørn.

Jeg tror dere må være litt tålmodige med meg i dag. Jeg må selv nå spøke litt og si at det blir som et skiflygninsgrenn i ruskevær. Jeg må på en måte vente på grønt lys.

Men som jeg sa, livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene. Derfor så har jeg bestemt meg for ikke å bruke mer energi på å forklare hvorfor du gikk bort. Og hva vi som er igjen kunne gjort annerledes. Det har ingen hensikt. Vi får ingen svar på det. Vi må se fremover.

Jeg skal love deg at jeg skal bruke kreftene mine på å støtte May Britt, Leander og Andrea. For å klare det... Så har jeg allerede begynt å samle på alle de gode minnene i hjertet mitt da. Ikke sant. Og der har det allerede blitt rimelig fullt. Jeg vil savne veldig de gode diskusjonene, samtalene om fotball, og de senere årene mest om samtid, politikk, historie og litteratur.

Gjennom minnene så vil du love videre å gå videre i sinnet mitt. Jeg har allerede begynt med det jeg, jeg minnes da vettu. Så gråter jeg en skvett, og så blir alt så mye bedre etterpå.

Knut Torbjørn var et produkt av russetida, så du har i grunn vært med på alt. Og etter hvert ble vi nesten like gamle og. Det blir jo sånn. Derfor ble du en slik særdeles dyktig og viktig korrigerende faktor i forhold til en fotballfar som trodde han var verdensmester i alt.

Det startet egentlig veldig tidlig, da du var 11 år var du veldig interessert i hopp og langrenn. Og jeg som gammel kombinertmester, utnevnte meg selv til selvbestaltet smøresjef. Etter andre konkurranse hev du skiene etter meg. Og dermed var jeg oppsagt. Og jeg lærte faktisk, selv om både Ola, Øyvind og alle de andre har ment da, kanskje med rette, at den læringen gikk vel sent. Jeg var fortsatt verdensmester.

Det står på kransen, Knut Torbjørn. At jeg er stolt av deg. Og det er jeg virkelig. Av suksessen du hadde på og utenfor banen, selvsagt, men også at du utviklet deg til å bli det gode medmennesket du ble. Men kanskje aller mest i respekt for den kampen du førte mot sykdommen og de negative og smertefulle kreftene som plutselig og i perioder herjet med deg inne i hodet ditt.

Hodet er ikke med meg lenger, svarte du ofte da jeg ringte og spurte hvordan det sto til. Hodet er ikke med.

Og til slutt så ble altså smertene så ille... At angsten for å leve ble større enn for å dø. Det er tøft det. Jeg forstår det, Knut Torbjørn, og aksepterer det. For jeg vet at du har fått fred.

Alle som følger Knut Torbjørn i dag er på en måte innvevd i den verdifulle minnefloraen som vi har etter ham. Dere har faktisk da nysådd den gjennom den varme medlevelsen, gjennom ord og tanker som er vist oss i den her vanskelige tiden. Familien takker dere for det.»

Protokoll: Skriv din siste hilsen i protokollen

Her kan du lese mer om